| dc.description.abstract | For en stor del kommer sangen lett til hyrdene i Vergils Bucolica. De er ikke vanskelige å be, og sjelden sier de nei takk til å foredra en av de mange sangene de har på lager. I de to stevkampene (tredje og sjuende ekloge) synes begge kombattantene rede til å improvisere frem vers i det uendelige, og ingen av dem viser noe tegn til utmattelse i det tevlingen avbrytes. Vi kan vanskelig forestille oss hvordan kranglefantene Damoetas og Menalcas i tredje ekloge skulle ha klart å avslutte konkurransen seg i mellom på egen hånd: Det er av største betydning for dem at det er en tredjeperson til stede som kan gripe inn og si at nok er nok. I sjette ekloge er det kveldens komme som endelig setter sluttstrek for Silenus sang, en sang som på det tidspunktet truer med å ta opp i seg hele den greske mytologi og sprenge seg ut av en enkelt ekloges nokså trange grenser. Med andre ord synes sangen å besitte en iboende kraft til å vokse i det uendelige, og initiativet til avslutning har en tendens til å komme fra andre enn sangeren selv. Det er som om sangeren i disse diktene bare delvis har kontroll over avslutningen av sin egen sang. Men hvis ikke hyrdene selv kontrollerer sin sang hundre prosent, hvem eller hva er det da de deler denne kontrollen med?
I eklogene er det altså stort sett enkelt å komme i gang med å synge, men vanskeligere å avslutte sangen. Fokuset mitt i denne oppgaven er rettet nettopp mot de stedene i Bucolica der sang settes i gang eller avsluttes, eller der igangsettelse eller avslutning av sang omtales, og underveis vil jeg flere ganger spørre: Hvorfor begynner han å synge akkurat her? Hvilke betingelser må være til stede for at han kan begynne å synge? Slike spørsmål (som kanskje kan høres en smule naive ut) skal ikke her forståes som et undersøkelsesprogram eller en problemstilling, men heller som ledemotiver som vil vise seg i ulike forkledninger og i ulike kontekster.
Jeg har ellers tatt utgangspunkt i to enkle og forhåpentligvis ikke altfor kontroversielle observasjoner: (i) Vergils Ekloger er narrative dikt, og den sentrale handlingen i dem er sang. (ii) Eklogene foregår, trass i skiftende geografiske navn og til en viss grad også variasjon i den nøyaktige arten av landskap, på sett og vis på samme sted, det vil si at man kan observere en mengde paralleller fra dikt til dikt når det gjelder stedets tematiske og strukturerende rolle. De to første avsnittene, Hva skjer i eklogene og Arkadia går nøyere gjennom nettopp disse to punktene, og jeg vil hele tiden legge vekt på å studere både sangen og landskapet som noe langt mer enn ornamentale, atmosfæriske detaljer, og heller fokusere på hvordan de er knyttet til hverandre. I det første avsnittet er jeg interessert i sangen, og spesielt det at noen begynner å synge, som en handling som må forståes i forbindelse med andre hendelser, hvor små og ubetydelige disse enn kan virke. Dette betyr naturligvis ikke at jeg vil forsøke å utlede det faktum at en hyrde på et visst punkt i en ekloge begynner å synge som en tvungen logisk følge av foregående begivenheter; jeg argumenterer kun for at det skjer ting i eklogene, og at de hendelsene som inntreffer står i en tydelig relasjon til hverandre, både temporalt og logisk. I avsnittet Arkadia er jeg igjen opptatt av situasjonen der en hyrde begynner å synge, men denne gangen vil jeg altså fokusere på stedet der det skjer og hvordan det pastorale landskapet synes å anspore hyrdene til sang. Det bør også her understrekes at om jeg hevder noe slikt som at sang følger av sted, snakker jeg ikke om noen form for absolutt nødvendighet. Jeg påstår bare at det innenfor det fiktive universet Vergil oppretter i Bucolica synes å eksistere en slik tendens, og at hyrdene gjennom sin samtale gir signaler om at de er seg denne tendensen bevisst.
I det tredje avsnittet, Lyd, ekko, inspirasjon forsøker jeg å gå et skritt videre ved å undersøke om denne sammenhengen mellom sang og sted kan forklares som noe mer enn en arbitrær og kulturelt betinget assosiasjon. Det vil være naturlig å trekke inn Lukrets her, ettersom han gir oss hint om hvordan denne sammenhengen kan forklares fysisk i passasjer som finner sin tydelige gjenklang flere steder i Bucolica. Jeg vil fokusere på et aspekt av retningsløshet og egalitet ved sangen: Mange ulike dyr og gjenstander kan fungere som sendere og mottakere av musikk, og mennesket kan ikke sies å stå i noen særstilling. I det siste avsnittet, Ut av Arkadia, vil jeg atter understreke den omtalte sammenhengen mellom sang og sted, denne gang ved å se på situasjoner der en hyrde frivillig eller tvungen forlater det pastorale landskapet: Hvilke konsekvenser kan dette sies å få for ham og for landskapet selv? | nor |