Fortolkning av konjunkte partisipper og absolutte ablativer i Cæsars De bello gallico

Abstract

Konjunkte partisipper og absolutte ablativer kjennetegnes ved at de kan uttrykke en rekke forskjellige betydninger som for eksempel tid, årsak, inrømmelse, betingelse og måte. Hvilken betydning de uttrykker blir sjelden spesifisert, men må i hvert enkelt tilfelle avgjøres ut i fra konteksten. I denne masteroppgaven forsøker jeg å identifisere noen av de kontekstuelle faktorene som er med å bestemme hvilke fortolkninger vi får og undersøker om det er noen forskjell på hvilke betydninger konjunkte partisipper og absolutte ablativer brukes til å uttrykke. Undersøkelsen bygger på tredje og fjerde bok av Cæsars De bello gallico.

Jeg argumenterer for at konjunkte partisipper og absolutte ablativer kan fylle tre forskjellige funksjoner i setningen og at de ulike syntaktiske funksjonene åpner for hver sine sett av fortolkninger. Partisipper som modifiserer hele setningen uttrykker temporale, kausale, kondisjonale, konsessive og hensiktsrelasjoner, partisipper som modifiserer verbfrasen alene uttrykker relasjonene “ledsagende omstendighet”, “måte”, “instrumental” og “sammenligning”, og partisipper som er sideordnet med verbfrasen uttrykker ren temporal progresjon og kontrast. Fortolkningen av partisipper kan dermed forstås som en totrinnsprosess, hvor første trinn består i å avgjøre partisippets funksjon og andre trinn i bestemme den semantiske relasjonen nærmere. Det argumenteres videre for at de semantiske relasjonene besitter ulike grader av kognitiv kompleksitet og kan ordnes hierarkisk etter hvor mye verdenskunnskap og/eller lingvistisk informasjon de krever for å etableres. Ved siden av verdenskunnskap, hevdes det at både faktorer på setningsnivå som partisippenes aksjonsart og det overordnede verbets tempus og modus, og faktorer på diskursnivå som ulike former for brudd og overganger i narrativet og partisippenes informasjonsstatus er med å bestemme hvilke fortolkninger vi får.

Når det gjelder fordelingen mellom konjunkte partisipper og absolutte ablativer fremgår det at absolutte ablativer er klart mest frekvente totalt sett og dominerer alle de semantiske relasjonene med unntak av kausal, ledsagende omstendighet og kontrast som først og fremst synes å være konjunkte partisippers domene. Det argumenteres for at fordelingen i korpuset vårt på flere punkter bryter med hypotesen Bernd Kortmann fremsetter i Converbs in cross-linguistic perspective om at det finnes en universell tendens til at konverb med eksplisitt subjekt uttrykker mindre komplekse semantiske relasjoner enn konverb med implisitt subjekt på språk som har begge konstruksjonene. Selv om korpuset vårt er for lite til å si noe sikkert om situasjonen i klassisk latin i alminnelighet, antydes det at det tilsynelatende bruddet med Kortmanns hypotese kan forklares med at partisipper med eksplisitt subjekt står i en særstilling på latin, siden absolutte ablativer brukes som erstatning for et, med unntak av deponentia, manglende perfektum aktivt partisipp.