| dc.description.abstract | I tiden hvor kartografene fylte de hvite flekkene på kartet med mytiske dyr og skapninger var Afrika et passende sted for fantasifulle vesener. En av disse var lamiene vakre, yndefulle og farlige fristerinner som fra hoften og opp fremstod som vakre kvinner, men som nedentil var formet som en slange. Uten evne til å snakke, og med en plystrende musikalsk lyd, forførte de reisende i ørkenens lommer med sin skjønnhet og dyriske lyst, for senere å fortære dem, ifølge Jorge Luis Borges oppslagsverk om fantasifulle vesener The Book of Imaginary Beings. Den greske og romerske mytologiske figuren er på sett og vis en fantasifull legemliggjørelse av den stemmeløse tilværelsen afrikanerne gjerne blir tildelt i de norske reiseskildringene fra Afrika mellom 1930 og 1970. Og dessuten et godt bilde på den grunnleggende ambivalensen som er synlig i reiselitteraturen, gjennom det forføreriske og tiltrekkende på den ene siden, det farlige og truende på den andre siden.
Reiseskildringen som genre er elastisk i sin avgrensning, og vanskelighetene med å holde tekstene i et fast grep har åpnet for ulike lesninger som prøver å klare opp i den stadige sjongleringen med positive og negative, inkluderende og ekskluderende stereotypier. I første del leser jeg reiseskildringene opp mot ulike forfatterposisjoner for å vise vanskelighetene med å binde tekstene fast i forfattertypologier som misjonær , eventyrer , bistandsarbeider osv. Jeg har videre vist hvordan representasjonene i litteraturen bør leses opp mot ulike historiske kontekster, for å se hvilken kontinuitet det er i billedbruken. Reiseskildringene er overraskende statiske over tid, særlig i form av sine opplevelsessentrerte fortellinger som formidles i en form for skrekkblandet fryd. Generaliseringene er like tilstedeværende i det sene materialet som i det tidlige, selv om begrepsbruken i større grad har beveget seg over fra rase til kultur. Billedbruken og stereotypiene er derfor enkelte steder i endring uten at det generelle inntrykket av litteraturen endres. Nærlesningen av Johannes Bræstrups Jungelmisjonær understreker hvordan forfatterne relaterer tekstene til et hjemlig publikum, og hvordan en tekstnær lesning kan avsløre de forventningene som er på spill i tekstene. Forfatternes posisjon mellom det hjemlige og trygge og det fremmede og truende , er sentral for å forstå hvilke former for eksotiske strategier som tas i bruk for å beskrive Afrika. Gjennom å fokusere på både det eksotiske og på hvordan tekstene relaterer seg til Norge, har jeg vist hvordan reiseskildringene iscenesetter det fremmede og hvilke konsekvenser det har for representasjonen av Afrika og afrikanere for den norske leseren. | nor |