Bak verdens flammende murer : et historisk kildestudium av Epikurs meteorlære og teologi

Abstract

Epikur (341-271 f.Kr.) satte i sin lære opp en temporal og en romlig grense for hva som er relevant for menneskets lykke. Derfor var det nødvendig for ham i sin filosofi å nøytralisere menneskets frykt for døden og himmellegemene, for derved å kunne sikre det han som så den høyeste tilstand av lyst, nemlig sjelens uforstyrrelighet.

Atomteorien har Epikur fra Demokrit, men hele hans filosofi er siktet inn mot moralske målsetninger som skiller seg fra Demokrits kunnskapstørst. Livets mål er for Epikur lysten, og den høyeste form for lyst kalles ataraxia, som er en tilstand av sjelens uforstyrrethet. Et grunnleggende perspektiv har vært å se på Epikurs filosofi som en moralsk meddelelse om lykkens mulighet, slik det også står i en av hans grunnsetninger at uforfalskede lystfornemmelser bare kan oppnås gjennom naturfilosofi. Denne oppgaven forklarer nærmere hvorfor Epikur måtte opponere mot den astralteologi som hadde tatt form i Akademiet gjennom fremfor alt Platons Timaios, og hvilke grep i hans naturfilosofi som nøytraliserte himmellegemenes relevans for menneskets lykke. Først og fremst gjelder dette stoff fra hans egen meteorlære, men også læren om altets uendelighet.

Også Epikurs egen teologi med ubekymrede guder ble satt opp mot astralteologien, og målet om sjelens tilstand av uforstyrrethet ble begrepet i analogi med disse fjerne gudenes lykksalighet. Nettopp gudenes tilstand av ubekymrethet måtte gjentas i menneskets egen holdning til verden, slik at det i den epikureiske filosofi ligger en viktighet i det å ha et korrekt begrep om gudenes lykke. Forsøk på å ligne de supralunare himmellegemenes bevegelser med en guddommelig evighet ble av Epikur ettertrykkelig avvist ikke bare som vitenskap, men også i sitt ideal for filosofen om sin egen tenkning. Epikur restaurerte samtidig forestillingen om gudenes menneskeskikkelse – en forestilling som hadde vært utelukket blant filosofene siden Xenofons angrep på antropomorfismen.