"Livets optikk" : Nietzsches livsfilosofi

Abstract

Få tenkere har fått så mange merkelapper på seg som Friedrich Nietzsche (1844-1900). I denne avhandlingen undersøker jeg Nietzsche som ”livsfilosof”.

I Norge forbindes livsfilosofi ofte med Arne Næss’ og vektlegging av følelsene, eller med en praktisk rettet filosofi: ”Hvordan leve riktig?”, ”hvordan bli lykkelig uten penger?” etc. En slik livsfilosof er Nietzsche først og fremst ikke. Jeg undersøker den sene Nietzsche (1883-89) i lys av Die Lebensphilosophie, en nesten utelukkende tysk strømning som oppstod mot slutten av 1800-tallet, og som Wilhelm Dilthey og Henri Bergson ofte plasseres innenfor. Den tyske livsfilosofien vender seg bort fra den teoretiske og systematiske filosofien, til livet slik det oppleves. Det innebærer å operere med et erkjennelsesgrunnlag som ”skolefilosofien” ikke har: Leben. Nietzsche filosoferer aus dem Fülle des Erlebens des Lebens, som Max Scheler skriver. Med utgangspunkt i Schelers ord, bruker jeg blant andre Hans-Georg Gadamers ordhistorie til begrepet Erlebnis (opplevelse) og Walter Schulz’ begrep om ”kroppsliggjøringen av metafysikken” på 1800-tallet, som kontekst. Å få klarhet i Nietzsches livsbegrep står sentralt.

Samtidig som jeg ser nærmere på hvilke funksjoner han mener sannhet, moral og kunst har for livet, er det også en biologisk side ved Nietzsches livsbegrep. Der kommer hans kritikk av Charles Darwins teori om artenes opprinnelse frem. Darwin er altfor passiv og defensiv i sine beskrivelser av livets utvikling. I følge Nietzsche finnes det ikke noe levende som utelukkende setter seg det målet å overleve, det kjemper alltid om mer. Det tilpasser seg heller ikke til miljøet, viktigere er de formende, skapende og overskridende egenskapene som kommer innenfra livet selv og som utnytter miljøet, i kraft av at ”alt liv” er vilje til makt. Med livsfilosofien som analyseapparat åpnes dermed for et større fortolkningsmateriale, enn om man behandler Nietzsche som en ”eksistensialistisk” tenker, slik han ofte blir.