I sjelens øre : Hermann Helmholtz, den fysiologiske tonelære, og naturvitenskapenes grenseland

Abstract

Denne oppgaven tar utgangspunkt i en bok som naturvitenskapsmannen og filosofen Herman Helmholtz (1821-1894) utga i 1863 under tittelen Die Lehre von den Tonempfindungen: Als physiologische Grundlage für die Theorie der Musik. Helmholtz, som var en av sin tids mest berømte naturforskere, forsøker her å gi de musikkteoretiske spekulasjonene i hans samtid et naturvitenskaplig grunnlag gjennom å knytte musikklæren til hørselsorganets fysiologi. Boken ble nokså umiddelbart en klassiker. Den har hatt en rik virkningshistorie, som ikke kun begrenser seg til innflytelsen den øvet på komponister, musikkteoretikere og filosofer. De spesialkonstruerte akustiske instrumentene som presenteres på ulike steder i boken inspirerte så vel Thomas Alva Edison, som Alexander Graham Bell, til å gi seg i kast med deres etter hvert banebrytende arbeid med lydreproduserende medier. Mitt anliggende har imidlertid ikke vært å undersøke virkningshistorien. Målet er isteden å avdekke bokens forankringspunkter i dens samtids intellektuelle kontekst. Jeg betoner dens karakter av å være en syntese av tilsynelatende heterogene elementer. Boken er skrevet på et tidspunkt da riften mellom human- og naturvitenskapene, var i ferd med å bli så stor at det var vanskelig for én aktør å tale like overbevisende til begge sider. Jeg vil lese Die Lehre von den Tonempfindungen som et forsøk på å brolegge den voksende kløften mellom vitensfeltene. Jeg har delt min oppgave i to deler. Den første delen tar for seg den naturvitenskaplige siden av Helmholtz’ syntese, og jeg leser boken som en brikke i utviklingen av en kvantitativ vitenskap om sjelen. Oppgavens andre hoveddel er orientert mot den humanvitenskaplige konteksten, og Helmholtz’ forsøk på å etablere et empirisk fundament for den filosofiske estetikken.