La meg være fri... : En idehistorisk undersøkelse av 1800-tallets spedalskprosjekt og av spedalskes og "de andres" erfaringer med spedalskhet på bakgrunn av ideologier og mentaliteter.

Abstract

I løpet av 1800-tallet forandret den norske spedalskheten seg fra å være et fattigdomsproblem som kirken og presteskapet siden 1600-tallet hadde ansvar for, til å bli et område for det statlige sunnhetsvesen og et interesseområde for medisinsk forskning. Utryddelse av den gamle folkesykdommen kan betraktes som å ha vært et viktig prosjekt innenfor det store nasjonsbyggingsprosjektet. Det nye Norge hadde behov for en frisk og arbeidsdyktig befolkning. Legene fikk en ny rolle som sunnhetsbevarere og sykdomskontrollører og forskere. Spedalskheten i Norge hadde vært neglisjert i århundre (hele dansketiden) og spedalske var en sak for fattigvesenet inntil den i første del av 1800-tallet ble gjenoppdaget av spesielt interesserte leger og av sunnhetsvesenet. En interesse som førte til at det ble avdekket at spedalskhet var mer utbredt enn man tidligere visste. Spedalskheten ble av leger sett på som en nasjonal trussel for befolkningens sunnhet. Etter kongelig resolusjon i 1856 skulle alle spedalske offentlig registreres.