De svakes forsvarer? : En idéhistorisk analyse av Jens Bjørneboes kritikk av norsk strafferett og fengselsvesen

Abstract

Avhandlingens tema er en undersøkelse av Jens Bjørneboes kritikk av norsk strafferett og fengselsvesen. Dens oppbygning består av to deler. For det første et kontekstualiserende bakteppe som tar for seg straffens idéhistoriske utvikling i Norge fra opplysningstiden og inn i Bjørneboes samtid. Her vises hvordan klassiske rettsprinsipper blir innlemmet i norsk strafferettspraksis gjennom den norske kriminalloven av 1842, senere hvordan fengselsstraff blir en vanlig straffeform, dernest hvordan kriminalantropologi og kriminologiske vitenskaper fikk definisjonsmakt, og ble tatt til etterretning i lovutformingen som kulminerte i Straffeloven av 1902. Hovedtråden som følges i denne utviklingen, er hvordan både straffeteori og straffepraksis forskyver sitt fokus fra nokså ensidig å dreie seg om lovbruddet, for så også å innlemme den enkelte lovbryter i vurderingen når eventuell dom skal utsis: Altså hvordan man åpner for å tilpasse straffen til den enkelte kriminelle.

Individfokuset var frontet av faggrupper som i stor grad skilte seg fra de klassiske juristene. Blant disse finnes behandlingspersonale, blant annet representert av psykiatere og psykologer. Behandlingspersonalet og fokusforskyvningen innebærer en rekke problemstillinger som flere i Bjørneboes samtid var opptatt av. Problematiseringen kom fra forskjellige hold og med forskjellige utgangspunkt. Enkelte mente tradisjonell jus ”druknet” i det store individfokuset, og talte for å rehabilitere det allmennpreventive poenget som var sterkt vektet i klassisk strafferettstenkning. Andre stilte seg kritisk til det rettssikkerhetsmessig problematiske ved flere av typene straff behandlingstankegangen hadde ført med seg: Et relativt beskjedent lovbrudd kunne føre til lange, eller sågar ubestemte innesperringer dersom ekspertene mente det dreide seg om en gjerningsmann som behøvde lengre tids behandling for sine ugjerninger. Dessuten ble rettspsykiateres vurderinger problematisert ut i fra deres tendens til å hefte karakteristikker ved den kriminelle som person, og ikke bare ved vedkommendes handlinger.

Del to tar for seg Bjørneboes kritikk av rettsinstitusjonene. Her viser det seg at Bjørneboes kritikk er av et ganske annet slag enn den som kommer fra hans samtidige. Mens andre har funnet problematiske elementer ved behandling og individfokus, er det nettopp behandlingsorienterte vitenskapsmenn Bjørneboe etterlyser: Disse må inn å forske på- og behandle de kriminelle. I tillegg til at dette innebærer at Bjørneboe var i utakt med sine samtidige, utviser han samtidig gjennom sine uttalelser et positivt vitenskapssyn. Herunder unnlater han å dvele ved maktkonsentrasjonen som ligger i behandlingsapparatets hender idet de trer inn på strafferettens område. I forlengelsen av dette, og gjennom hans gjennomgående tendens til å definere den kriminelle som en avvikende type, problematiseres den gjengse resepsjonen av Bjørneboe som en påstått sympatisør med den kriminelle.