Tradisjonens legitimitet : en undersøkelse av Edmund Burkes naturoppfatning

Abstract

Edmund Burke (1730–1797) er mest kjent for sin status som “konservatismens far”, en karakteristikk som tar utgangspunkt i hans reaksjon på Den franske revolusjon i boken Reflections on the Revolution in France (1790). Men Burke gikk inn i det politiske virke allerede i 1765, og hans politiske virke handlet om alt fra problemet rundt de amerikanske kolonienes løsrivelse, via whiggenes innbitte kamp mot en kongemakt de mente var blitt for sterk, til økonomisk reform og problematikken rundt Storbritannias forhold til koloniadministrasjonen i fjerntliggende land som India. Siden Burkes politiske virke omhandlet så mange forskjellige temaer, har også hans politiske virkningshistorie i de siste to 200 år vært mangefasettert. Mindre kjent er Burkes forfatterskap fra tiden før 1765, altså før han entret politikken. I 1757 skrev han blant annet en avhandling om estetikk. Dette verket, A Philosophical Enquiry into the Origin of our Ideas of the Sublime and Beautiful, har fått plass i estetikkhistoriens kanon, men er lite kjent utover estetikkfagets grenser. Enda mindre kjent er hans forsøk som historiker. I hvert fall før 1765 hadde han gitt opp arbeidet med sin “An Essay towards an Abridgment of the English History”, men verket slik det er overlevert oss i dag er stort nok til at vi kan trekke noen konklusjoner hva angår Burkes historiefilosofi. Det er i denne oppgaven min hensikt å undersøke hvorvidt vi kan finne grunnleggende og systematiske tanker rundt “naturen” (mennesket, samfunnet og historiens gang) allerede før 1765, særlig ved hjelp av de to verkene Sublime and Beautiful og “English History”. Videre vil jeg analysere noen konkrete problemstillinger fra hans tid som politiker (altså etter 1765) for å se hvordan hans politiske handlinger kan sies å være i tråd med hans naturoppfatning. Til sist vil jeg undersøke hvorvidt vi kan si at Burkes naturoppfatning overlever de grensesprengende hendelsene i 1789. Vi vil se at Burke oppfattet sin egen tradisjonalisme som universell og vitenskapelig fundert. Dermed var han egentlig en konservativ lenge før 1790.