Johannes Reuchlins De Arte Cabalistica : fra tese til lærebok : en undersøkelse av verket og dets idéhistoriske forutsetninger

Abstract

Denne masteroppgaven er en idéhistorisk undersøkelse av Johannes Reuchlins (1455-1522) De Arte Cabalistica (1517). I dette verket forsøkte Reuchlin å forene den jødiske mystikken kabbalah med kristen tro og tanke. Han var i stor grad inspirert av den jødiske kabbalismen på den ene siden, og Giovanni Pico della Mirandolas (1463-99) kristne kabbalistiske prosjekt på den annen. Hovedproblemstillingen har vært å undersøke hvordan Reuchlin viderefører Picos kabbalisme, og hva han gjør nytt i forhold til sin forgjenger. Jeg har drøftet tre aspekter ved deres arbeider: Hvilke kabbalistiske kilder de har basert seg på, hvordan de presenterer kabbalistisk teori, og deres beskrivelser av kabbalistisk praksis. Reuchlin og Pico hadde tilgang til flere av de samme kabbalistiske kildene, men Reuchlin valgte å legge vekt på et annet utvalg av dette materialet enn Pico. Den viktigste inspirasjonskilden til Pico var Menahem Recanati, den velkjente Zohar-kommentatoren, mens Reuchlins viktigste kilde var Joseph Gikatilla. En konsekvens av dette er at Picos kabbalisme er dreid mer i retning av den teosofiske kabbalismen, og Reuchlins kabbalisme liggere nærere opp til den ekstatiske kabbalismen. Slik ser vi at de tidligste kristne kabbalistene sto i ulike kabbalistiske tradisjoner. Pico og Reuchlin benytter seg også av ulik litterær stil i deres kabbalistiske arbeider. Pico presenterte sin kabbalisme hovedsakelig i form av en rekke frittstående teser. I Picos Conclusiones finner vi ikke noe filosofisk uttalt overbygg som forener tankene i verket. I De Arte Cabalistica blir derimot alle tanker kontekstualisert og satt opp mot enten antikke greske kilder, eller teologisk litteratur. Ofte ser vi at Pico introduserte et kabbalistisk konsept til en kristne leserkrets, men han gav ikke forklaringer på hvordan disse idéene skulle forstås. Reuchlin tar opp tråden der Pico forlot den, og utdyper og kommenterer det kabbalistiske tankegodset. Både Pico og Reuchlin mente at den praktiske siden av kabbalismen var en form for mystikk eller magi. Grunntanken som tillot denne form for praksis var en tro på at mennesket kunne guddommeliggjøres gjennom sin åndelige streben. Der Pico hadde fortalt at menneske hadde frihet til selv å velge sin plass i verdenshierarkiet, om det ville være stort eller lite, mente Reuchlin at mennesket hadde et grunnleggende begjær etter gudelikhet. Pico satte et skille mellom en orfisk naturmagi og en høyere kabbalistisk magi. Reuchlin fortalte derimot at antikkens guder og kristendommens engler var de samme. Ved dette trekket fjernet han skillet mellom naturmagien og den kabbalistiske magien.