Stillhetens musikk : en idéhistorisk analyse av Thomas Merton som mystiker

Abstract

Hva innebærer egentlig en ”mystisk erfaring” innen kristendommen? Hva er den kristne mystikkens opphav, og på hvilken måte kan en moderne forståelse av dens terminologi sies å skille seg fra en førmoderne forståelse av den? Denne oppgaven søker å tilnærme seg den amerikanske katolske forfatteren og mystikeren Thomas Merton (1915-1968), og drøfte ham i lys av Denys Turners distinksjon mellom førmoderne og moderne forståelser av mystikken. Hva slags form for kristen spiritualitet er det som presenteres hos Merton, og hvordan kan han sies å revitalisere den mystiske tradisjonen i lys av modernitetens utfordringer?

Denys Turners forståelse av den mystiske tradisjonen er basert på en oppfatning av at kontekst er et avgjørende premiss for lesing av og forståelse for mystikk. Han mener det i tilnærmingen til mystikken legges for stor vekt på selve den mystiske erfaringen i den kristne apofatiske tradisjonen, og argumenterer videre for at mystikkmetaforer som ”blendende lys”, ”lysende mørke” eller ”mørk natt” i det moderne har blitt løsrevet fra sitt ontologiske rammeverk. Dette har ifølge Turner også betydning for metaforenes posisjon i den negative dialektikken.

Oppgaven forsøker å vise at Thomas Mertons mystikk baserer seg på en dialektikk som opererer på to nivåer – hvor det endelige målet er negasjon av selve den mystiske erfaringen, og videre at de klassiske kristne mystikernes ’mål’ var en opphevelse av selve negasjonen – ikke primært ’mystiske erfaringer’. Blant annet bidrar en sammenligning av Thomas Mertons begrep om en sjelens mørke natt med den spanske katolske mystikeren Johannes av Korset fra 1500-tallet til å vise at Merton er langt mer middelaldersk og apofatisk-dialektisk orientert enn det hans posisjon i en moderne kontekst skulle tilsi at han var. Johannes av Korset er en av de mystikerne i tradisjonen som Merton i stor grad orienterer seg ut i fra. Denys Turner mener at Johannes faktisk opererer med en negasjon av selve erfaringen og at det generelt legges for mye vekt på at Johannes, siden han skildrer selve lidelseserfaringen i så stor grad, derav kan sies å representere en ’moderne mystikk’.

Oppgaven bekrefter dermed noe av det Turner argumenterer for, samtidig som den kan sies å reise noen spørsmål ved selve grunnlaget for Turners argumenter. Dette fordi verken Turner eller undertegnede er kontekstuavhengige fortolkere av førmoderne eller moderne kontekster. Debatten mellom Walter Stace og Steven Katz illustrerer dette poenget, samtidig som den gir rom for en bredere forståelse av både Thomas Merton og hans tilnærming til kristen mystikk, tradisjon og kontekstualitet. Samtidig åpner oppgaven for en mulig forbindelse mellom den kristne mystikken i middelalderen og det som i vår tid gjerne omtales som dekonstruksjon.