| dc.description.abstract | Da Jens Bjørneboe ga ut Jonas i 1955, kom den med forfatterens egne ord til å ”utløse et raseri man ikke skulle ha ventet var mulig i en tid som er herjet av langt frykteligere begivenheter enn norske romaner”. Om dette er overdrevent eller ikke, utgivelsen av denne sterkt polemiske romanen gjorde Bjørneboe til mål for en rekke heftige utfall i avisspalter og tidsskrifter i perioden som fulgte, samtidig som dikterkollega Sigurd Hoel på den annen side erklærte den for å være den mest betydningsfulle norske romanen etter krigen. Romanen blir i debatten som følger av kritikerne stemplet som et dypt urimelig angrep på den norske lærerstanden, samtidig som en del stemmer hevder denne kritikken mot boken bunner i misforståelser angående hva boken egentlig dreier seg om. En av disse stemmene er Bjørneboe selv, som i essayet ”Da jeg skrev Jonas” året etter går i rette med sine kritikere og deres forståelse av romanen. Samlet utløser romanen et opphetet ordskifte i månedene etter utgivelsen, med påfølgende relativt hyppige etterdrønninger året etter. Oppgaven utgjør et forsøk på å rydde opp i og belyse det materialet romanen Jonas og den påfølgende debatten samlet utgjør, ved å gjøre det til gjenstand for idéhistorisk analyse.
Dette innebærer for det første å rydde opp i og presentere et oversiktsbilde over debatten (del 2), for det andre å presentere noen teoretiske problemstillinger om skjønnlitteratur som idéhistorisk kilde som er relevante for og klargjørende i forhold til romanen og debatten (del 3), for det tredje å se på idéinnholdet i romanen og debatten. Hva det tredje punktet angår, er det gjort noen videre inndelinger – da skolekritikken av mange (men slett ikke alle) anses som det viktigste i romanen, behandles den spesifikt pedagogiske kritikken i et eget kapittel (del 4). I del 5 og 6 tas det utgangspunkt i to artikler av henholdsvis Rene Chavillon og Egil Wyller, som drøfter Jonas som henholdsvis generasjonsskildring og antroposofisk inspirert roman. Samlet utgjør oppgaven først og fremst et forsøk på å analysere ordskiftet rundt Jonas, hvor romanen sees som en integrert del av dette ordskiftet. Den forsøker altså ikke å gi en helhetlig og fullstendig idéhistorisk lesning av selve romanen i alle dens aspekter.
Drøftingen av de ovennevnte mulige vinklingene, konkluderer med at det er både et pedagogisk idéinnhold, elementer fra Bjørneboes generelle samtidskritikk, og antroposofiske over- og undertoner her. Disse lar seg alle identifisere, og det gjøres med kildenes og sekundærlitteraturens hjelp i oppgaven. Videre konstateres det at de ulike typer idéinnhold man finner i romanen, griper inn i og har konsekvenser for innholdet og formen til de andre. Skolekritikken er preget av, og integrert i, Bjørneboes generelle kritikk mot (i hans øyne) forflatende, materialistiske samtidstendenser, og det han ser som den opprinnelig radikale sosialistiske bevegelsens utfeiging og ”going soft”. Denne generelle kritikken lar seg igjen sette inn i en antroposofisk, metafysisk ramme hvor det endelige målet er selvoverskridelse etter steinersk modell og en ny mennesketype. | nor |