| dc.description.abstract | Det finnes en lang tradisjon, både blant historikere og moralfilosofer, for å fremstille den greske generalen Alkibiades som en upålitelig og selvsentrert person, som sviktet sin hjemby Athen og bidro til dens nederlag i Den peloponnesiske krigen. Denne oppfatningen viderefører en konvensjonell lesning av den mest kjente fremstillingen av Alkibiades, som finnes i Platons Symposion. Her velter han inn i det kultiverte drikkegildet mot slutten av teksten, rett etter Sokrates' tale. Alkibiades er beruset og agitert, og holder en improvisert og springende tale der han utleverer sin forsmådde kjærlighet til filosofen. Det fremgår av talen at Alkibiades ikke har vært i stand til å følge de rådene han fikk av Sokrates da han var ung, og derfor ikke har sørget for sin egen selv-dannelse, men isteden henfalt til et 'uordnet' liv i stadig jakt på nye nytelser.
Det er minst tre temaer som aktualiseres gjennom Alkibiades' inntreden i Symposium: Det første angår vår forståelse av Platons erotikk; det neste gjelder Platons vedvarende interesse for samfunnets styringsformer etter at han avbrøt sin påtenkte politiske karriere; og det siste dreier seg om hvordan vi skal forstå Platons bruk av historiske figurer i sine dialoger.
Platons erotikk skulle bli spesielt vanskelig lesning for en etterfølgende kristen kultur, med helt andre regimer for – og forestillinger rundt – regulering av begjær. Den greske pederastien – som er Platons åpenbare referanse både i Faidros og Symposion – har i noen grad blitt 'åpnet for innsyn' gjennom skjellsettende verker av Hans Licht, Kenneth J. Dover og Michel Foucault. Men fortsatt krever det en viss konsentrasjon å innse at den platonske metafysikken postulerer sin opprinnelse i en seksuell relasjon som har vært dobbelt fordømt i vestlig kultur siden kristendommen ble romersk statsreligion på 300-tallet. Og i den grad fordømmelsen av den homoerotiske komponenten er blitt avdempet i nyere tid, så er den andre fordømmelsen – av seksuelle relasjoner mellom voksne og barn – blitt ytterligere forsterket. Ytterligere forvirrende er det at Platons egen skepsis til pederastien, kan ha gitt et vesentlig bidrag til de spesifikt kristne formene for regulering av begjær.
Platon skal ha avbrutt sine planer om en politisk karriere i tilknytning til Sokrates' henrettelse, og ble antakelig også tvunget til å forlate Athen for en periode. Selv om rettssaken i 399 fvt. punkterte hans optimisme overfor det nylig gjenopprettede athenske demokratiet, gjorde han senere flere forsøk på å involvere seg i styret av bystaten Syrakus på Sicilia. De politiske skillelinjene i antikkens Athen kan være vanskelig å fastslå med sikkerhet, fordi partidannelser og andre forsøk på å skape stabile meningsbaserte maktkonstellasjoner ble systematisk motarbeidet. En kjent motsetning stod mellom på den ene siden et oligarkisk orientert landbasert aristokrati med en restriktiv utenrikspolitisk agenda, og på den andre siden de brede lag av folket, med sitt ønske om et demokratisk styresett og en svakhet for aggressiv imperialisme. Både Platon og Sokrates ser ut til å ha stått nærmest den første siden, med alle sine formaninger om fornuft og betenksomhet i politikken. Alkibiades sto åpenbart på den folkelige imperialistiske siden, til tross for en kortvarig tilknytning til oligarkene.
Det motsetningsforholdet som Platon beskriver i en personlig og erotisk relasjon mellom Sokrates og Alkibiades, fungerte derfor også som et innlegg i en politisk debatt. Sokrates er den selvbeherskede vismannen, som ikke lar seg styre av følelser og begjær. Han bevarer en stabil sinnsro som gir tenkningen og den gjennomtenkte beslutningen forrang. Til et slikt dydsmønster kan Alkibiades-figuren brukes som en diametral motsetning, og inkarnere den demokratiske styreformens risiko for destabilisering gjennom impulsivitet og ukritisk ekspansjonisme. En Alkibiades som kommer til kort både erotisk og eksistensielt, mens han lengter etter nærhet til Sokrates modenhet og erkjennelsesdybde, fungerer som en kritisk kommentar til rådende demokratiske idealer. Ved sin bruk av Alkibiades knytter Platon en forbindelse mellom demokratiet og en mann som ved to anledninger befant seg i fiendens leir under en krig med sin hjemby, og etablerer en motsetning til Sokrates, som selv da hans liv sto i fare ikke ville unndra seg folkets domsavsigelse.
Det er et påfallende aspekt ved relasjonen mellom Sokrates og Alkibiades at deres relative betydning har blitt invertert. Sistnevnte var en av de tre-fire mest sentrale politiske skikkelsene i Athen fra Perikles' død i 429 og frem til han selv døde i 404. Hans rikdom, tiltrekkende ytre, frekkhet, forførelsesevner, dristighet og intuitive politiske og militære begavelse, gjorde ham til den mest omtalte mannen i Athen mot slutten av 400-tallet. Dette bekreftes også av den oppmerksomhet han vies i realhistoriske tekster, og spesielt hos Thukydid. Men oppmerksomheten gav seg ikke ved Alkibiades' død, for også i det etterfølgende 300-tallet ble det produsert en jevn strøm av tekster med Alkibiades som tema – som for det meste er gått tapt. Plutark kommenterer at mens hans samtid knapt kjente navnet på mødrene til de andre store politikerne og generalene på 400-tallet, så kjente man navnet på Alkibiades' amme.
I motsetning til den intense interessen for Alkibiades, nevnes filosofen Sokrates ikke mer enn i noen spredte bisetninger hos samtidens og den nære ettertidens historikere. Det var gjennom Platons tekster, og deres reintroduksjon til Vesten på 1400-tallet, at Sokrates ble en europeisk superkjendis. Han fikk en stor del av æren for den særegne serien av historiske sammentreff som har fått navnet 'den kristen-humanistiske kultur', og hvis to komponenter nok begge var langt fra hans egne forestillinger om fremtiden. Platon kunne på 300-tallet bruke tilknytningen til Alkibiades for å trekke Sokrates frem i lyset, og vekke interesse for både personen og filosofien. Selv om Platons portrett av Alkibiades bare med forbehold kan leses for biografisk informasjon, er det grunn til å tro at den historiske Alkibiades, som samtiden fortsatt var levende opptatt av, var langt fremme i Platons sinn når han gestaltet sin litterære versjon.
For å komme nærmere det inntrykket av Alkibiades som samtiden brakte med seg til Platons tekst, er oppgavens første del viet en historisk-biografisk kartlegging av endel sentrale hendelser og relasjoner i generalens liv. Deretter gjennomgås de forskjellige versjonene som de antikkene kildene gir av Alkibiades og hans livsløp. Med et slikt realhistorisk og historiografisk utgangspunkt gjøres så et forsøk på å anlegge noen nye perspektiver på den plass og utforming Alkibiades får i Platons tekster. Her påvises noen splittelser i fremstillingene av den platonske erotikken i hhv. Faidros og Symposion, som bare i liten grad er tematisert av andre lesere. Alkibiades' egen fremstilling av forholdet til Sokrates leses opp mot de relasjonsidealer som fremføres i Diotimas tale, på en måte som åpner for å se et innslag av kritikk i Platons fremstilling av sin lærer. Til slutt vurderes noen sentrale lesninger av Platons tekster om Alkibiades opp mot de justeringene som en realhistorisk og historiografisk fordypning har åpnet for. | nor |