Aasmund Brynildsen som kulturkritiker : En undersøkelse av hvordan Aasmund Brynildsens tidskritikk har utgangspunkt i hans verdensanskuelse og menneskesyn, kontekstualisert i forhold til allmennkulturelle debatter i Norge fra 1930- til 1970-årene

Abstract

Aasmund Brynildsen (1917–1974) var aktiv kulturskribent fra midten av 1930-tallet og frem til sin død. Hovedoppgaven min handler om hans kulturkritikk, og jeg viser hvordan kritikken har utgangspunkt i hans menneskesyn og verdensanskuelse. Brynildsens grunnsyn kan karakteriseres som et spiritualistisk helhetssyn, hvor det åndelige og det materielle inngår i en helhet, og hvor hverken det oversanselige eller det sanselige skal ta oppmerksomhet på bekostning av helhetssynet. Tidligere har det kun blitt skrevet én hovedoppgave om ham. Derfor er mitt arbeid på mange måter nybrottsarbeid. Jeg kontekstualiserer hans kulturkritikk i forhold til allmennkulturelle debatter i Norge fra de tiårene han var skribent. I kapittel 1 gjør jeg rede for hans grunnsyn, det vil si hans spiritualistiske helhetssyn. Her kommer jeg inn på hans forhold til antroposofien, som var en viktig inspirasjonskilde i unge år. Deretter blir mystikken og den kristne nyplatonismen tema – de retningene som kan sies å ligge nærmest opp til hans livssyn. Kapittel 2 handler om Brynildsens kritikk av en materialistisk tolkning av naturvitenskapen. Det ligger implisitt i formuleringen at han ikke kritiserte naturvitenskapen i seg selv, men at denne har blitt gjort til gjenstand for en ensidig materialistisk tolkning og tatt til inntekt for et ateistisk og agnostisk verdensbilde. Kapittel 3 tar for seg Brynildsen kritikk av det naturalistiske menneskesynet. Her kommer jeg inn på hans innlegg i en debatt som angikk evolusjonslæren. Dette etterfølges av hans kritikk av psykoanalytisk påvirket litteratur. Siste del omhandler kritikken av det han kaller ”det moderne seksualevangelium”, der han foretar koblinger mellom naturalisme og et frigjort seksualliv. Fjerde og siste kapittel har fått tittelen ”Kritikk av materialistiske ideologier og materialistisk politikk”. Jeg kommer inn på Brynildsens tolkning av kommunisme og nazisme som fenomener. Deretter følger hans etsende kritikk av materialismen i etterkrigstidens Arbeiderpartistat. Et gjennomgående trekk i alle kapitlene blir dermed hans anti-materialisme. Samtidig markerte han distanse til spiritualistiske retninger som ringeaktet den fysiske/materielle virkelighet til fordel for en transcendent tilværelse. Hans betoning av en rasjonell og metodisk tilnærming til det oversanselige – en vei han fant i mystikken – er også et viktig aspekt ved hans grunnsyn.