Historie som argument : Hamarkaupangen får nytt liv

Abstract

Bispesetet i Hamar ble grunnlagt i 1152, og gikk gradvis under i tiårene etter reformasjonen. Hamarkrøniken forteller om da byen hadde sin blomstringsperiode på 1300-tallet. Fra midten av 1500-tallet ble restene etter Hamarkaupangen forvandlet til ruiner og nesten tilintetgjort. På området ble det i stedet forsøkt drevet bondegård og etterhvert herregård. Da Hamar ble gjenopprettet i 1848 var det kun en buegang etter domkirken som sto tilbake som et bevis på det tidligere bispesetet.

Hamar er i en unik situasjon, ved at stedet er beskrevet i historiske fremstillinger helt fra 1550-tallet og frem til i dag. Denne avhandlingen forsøker å vise i hvilken grad og på hvilken måte fremstillingene av det gamle Hamar og dets levninger forandres i løpet av de 300 årene som gikk fra undergang til gjenopprettelse. I den sammenheng vil flere typiske idéhistoriske problemstillinger berøres. Det har vært forsket mye på Hamarkaupangen, men det har aldri før blitt foretatt en sammenhengende idéhistorisk analyse av tekstene fra 1550 til 1850. Ved å studere ett tema over en såpass lang periode, vil det være mulig å se hvordan fremstillingene har blitt preget av de stadig skiftende idéstrømningene. Tekstene vil bli lest i lys av sin synkrone og sin diakrone kontekst, og det vil redegjøres for brudd og kontinuitet.

Hamarkrøniken er det første historiske verket som omtaler Hamarkaupangen. Det ble i lang tid stående som hovedkilden til kunnskap om den gamle byen. Etter dette verket omtales den tidligere byen i en rekke historisk-topografiske skrifter som er basert på den humanstiske nasjonalkrøniken. I løpet av 1700-tallet blir Hamar fremstilt i flere verker knyttet til opplysningstenkning og patriotisme. Ved overgangen til 1800-tallet begynner en del forandringer å manifestere seg innenfor historieskrivingen. Dette kommer tydelig til uttrykk i forbindelse med omtalen av Hamarkaupangen, mest tydelig ved at det skjer en økning i antall tekster. De før-romantiske og romantiske tekstene omtaler Hamar i stor grad. I forbindelse med nasjonsbyggingen på 1840-tallet, trekkes også Hamar inn. I tiårene før gjenopprettelsen er det betraktelig økning av tekster om den gamle byen og dens ruiner. På denne måten ligger forholdene godt til rette for å se på hvilken utvikling som foregikk innenfor historieskrivingen og tenkningen om Hamarkaupangen fra byen gikk under til den ble gjenopprettet.