Abstract
Jeg har i denne oppgaven argumentert for at det er mulig å betrakte Oscar Wilde som en tenker eller filosof. Jeg har tatt utgangspunkt i dialogene The Decay of Lying og The Critic as Artist, og essayet The Soul of Man under Socialism, og hevdet at disse tre tekstene utgjør et filosofisk fundament i forfatterskapet.
I oppgavens første del har jeg skissert frem noen hovedpunkter i Wildes estetiske teori, gjort rede for noen sentrale inspirasjonskilder, og kort kommentert Intentions.
(Wildes eneste uttalte kunstteoretiske bok) utgivelses og resepsjonshistorie.
I oppgavens andre del har jeg foretatt nærlesninger av de tre tekstene ovenfor. Lesningene har inneholdt både en presentasjon av og en kontekstuell utlegning av hovedtekstene. Jeg har forsøkt å trekke linjer mellom tekstene underveis og argumentert for at de bør leses i sammenheng snarere enn hver for seg. Videre har jeg pekt på at det forekommer en endring i Wildes tone og uttrykksform, i etterkant av pressens mottagelse av The Picture of Dorian Gray (1890). En endring jeg har hevdet var av politisk art.
Mens jeg i del to har betraktet de tre tekstene hver for seg, har jeg i oppgavens siste del forsøkt å se dem i sammenheng. Her har jeg pekt på hvordan enkelte språklig grep (plagiering, bruken av paradokser) legger grunnlaget for Wildes skrivestil og hans kritiske metode. Videre har jeg forsøkt å isolere og systematisere noen hovedidéer i Wildes filosofi. I denne delen har jeg i tillegg til hovedtekstene trukket inn andre tekster fra forfatterskapet, der jeg mener de har kunnet belyse eller utdype poenger jeg har funnet i del to.
Jeg har kalt oppgaven Frihet til ulikhet fordi friheten til selvutvikling og egenart står så sentralt i Wildes tenkning. Wilde som selv både ble bedømt og dømt på bakgrunn av sin annerledeshet, betrakter individualitet og selvhevdelse som forutsetninger for samfunnsmessig toleranse og kulturell utvikling. Ulikhet eller annerledeshet blir hos Wilde en særskilt kvalitet fordi det antyder en selvbevissthet og en kritisk sans som ikke lar seg undertrykke av en normgivende flertallskultur.