Idealer, villfarelse og maktkamp : en historie om den moderne legerollen

Abstract

Utgangspunktet for denne hovedoppgaven er å undersøke om det kan være fruktbart å forstå den moderne legerollen som en historisk konstruksjon snarere enn som en naturlig følge av dokumenterte helseeffekter i samfunnet av legenes vitenskapelig baserte virksomhet. For å belyse spørsmålet har jeg i første omgang gjennom sekundærlitteratur fulgt legenes historie fra klassisk gresk legekunst til det moderne Europa med hensyn på hvordan de fungerte i samfunnet — hva de kunne og gjorde, hvordan de ble benyttet og ansett og hvordan de så på seg selv. Denne delen av studien ender opp med en beskrivelse av den moderne legerollen, som i denne fremstillingen i større grad fremstår som en historisk formet forestilling om legenes kompetanse, kvalifikasjoner og behandlingsmuligheter enn som et direkte resultat av legenes vitenskapelig baserte kunnskap og aktiviteter. I neste instans har jeg gjennomgått tekster fra det politiske ordskiftet fra 1885 til 1967 vedrørende innføring av trygdeordninger i Norge med hensyn på de begrunnelser (eller manglende begrunnelser) som der fremkommer for de oppgavene legene ble tildelt i ordningene. Mange av disse tildelingene synes å være begrunnet snarere i den historisk formede legerollen enn i den akademiske medisinens faktiske behandlingsmessige meritter og vitenskapelige innhold. Grunnlaget for de historiske forestillingene synes å kunne deles i to hovedgrupper. Den ene er knyttet til den medisinske vitenskapens høye status. Som forvalter av denne vitenskapen ble legen tillagt kompetanse og kvalifikasjoner som det neppe er grunnlag for i vitenskapen som sådan. Den andre dreier seg om hvordan den moderne legen gjennom sitt hegemoni på kunnskap om mennesket og ’sannheten’ om sykdom ble monopolist på å definere og skape sykdomsspekteret i samfunnet med den sentralitet og makt dette innebærer. Både pasienter, leger og politikere synes stort sett å ha tatt legerollen med alt dens historiske innhold for gitt uten å stille spørsmål. Jeg hevder avslutningsvis at hvis denne fremstillingen virker plausibel, bør den åpne for nytenkning i debatten om helsevesenet og generelt om samfunnets ansvar for og håndtering av en rekke problemer som i dag med største selvfølgelighet anses som statens ansvar og er tilordnet helsevesenet og legenes ansvarsdomene.