Abstract
I 1980 skrev Nils Roll-Hansen artikkelen Den norske debatten om rasehygiene i Historisk Tidsskrift. Her skisserte han et bilde av norsk rasehygiene som en kamp mellom vitenskapelige eksperter og vitenskapelige dilettanter; en kamp der en reformert, moderat og vitenskapelige legitim rasehygiene kjempet mot en tradisjonell, rasistisk og dilettantisk rasehygiene. Hovedmotstanderne var arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr og kjemikeren Jon Alfred Mjøen. Ekspertene, med Mohr i spissen, iverksatte et korstog mot dilettantene etter utgivelsen av Mjøens bok Racehygiene i 1915. Roll-Hansen konkluderer med at dette korstoget sørget for at Mjøen og hans dilettantiske form for rasehygiene ikke fikk annet enn marginal innflytelse i norsk politikk og samfunnsliv.
Denne tolkningen av norsk rasehygiene som et ekspertisens korstog mot dilettantismen, har inntatt en nærmest kanonisert posisjon i norsk rasehygienisk historiografi. Dermed har en snever dikotomi blitt en allmenngyldig forklaring på et bredt og paradoksalt fenomen som rasehygiene. Denne avhandlingen tar sikte på å påvise noen aspekter ved den norske rasehygienen som i liten grad lar seg forklare av Roll-Hansens modell. Spesielt gjelder dette omstendighetene rundt innføringen av den norske steriliseringsloven i 1934. Målsetningen er å begrense det virkeområde dikotomien om vitenskapelige eksperter versus vitenskapelige dilettanter har fått samt utvide de rammene den har satt for hvordan historien om norsk rasehygiene kan tolkes og fortelles.
Det er min påstand at ekspertenes korstog mot dilettantene endte i en praktisk forsoning rundt steriliseringsloven. Loven, basert på både sosialpolitiske og rasehygieniske vurderinger, ble vedtatt nærmest uten motstand og med minimal offentlig debatt i forkant. De genetiske ekspertene som hadde vært aktive ved korstogets begynnelse i 1915 overlot i 1934 hovedrollen til den psykiatriske ekspertisen. Fagekspertisen fikk samtidig en sterkt utvidet politisk maktposisjon i den velferdsstat som var under oppbygging, en posisjon som medførte til dels andre vurderinger enn de som lå til grunn for debatten med Mjøen i 1915. Dette er noen elementer som bidrar til at Roll-Hansens modell om eksperter versus dilettanter ikke er like dekkende for omstendigheten rundt steriliseringsloven som den er for omstendighetene rundt debatten om Mjøens bok i 1915.
For å underbygge denne påstanden, samt utvide rammene den norske rasehygienen kan tolkes innenfor, er det nødvendig å vise noe av rasehygienes bredde. Rasehygienen tok opp i seg ulike vitenskapelige teorier og populariserte forestillinger knyttet bl.a. til ulike typer fysisk antropologi og degenerasjonsteorier. Rasehygienens fleksibilitet og pragmatisme var noe av årsaken til dens vide appell. Samtidig var rasehygiene et paradoksalt fenomen. Med humanistisk retorikk argumenterte dens tilhengere for nødvendigheten av å sterilisere arvemessig uønskede individer. I denne rasehygieniske humanismen lå mye av årsaken til den brede politiske og vitenskapelige aksept av den norske steriliseringsloven. Et slikt perspektiv favner bredere enn hva Roll-Hansens dikotomi åpner for, og er derfor et viktig element i tolkningen av norsk rasehygienes historie.