| dc.description.abstract | Herren gav, Herren tog, Herrens Navn være lovet!
Jobs bok som opposisjonsmateriale i Søren Kierkegaards forfatterskap.
På bakgrunn av Søren Aabye Kierkegaards (1813-1855) motstand mot deler av sin samtids filosofi og teologi, har jeg undersøkt hvordan Jobs bok tjener som opposisjonsmateriale i forfatterskapet hans, og hva som er de idéhistoriske forusetningene for dette.
Kierkegaard behandler den gammeltestamentlige Job på en spredt tilsynelatende pragmatisk måte i sitt forfatterskap. Job dukker opp i Kierkegaards oppbyggelige tekster skrevet i eget navn, og i de eksperimentelle, pseudonyme verkene. Gjennomgående for behandlingen, er en beundring for Jobs evne til å stå i mot sine svikefulle venners oppfordringer om å innse at han har gjort noe galt, gjort urett i Kierkegaards terminologi. Kierkegaard karakteriserer Job som en menneskehetens lærer , og gir uttrykk for at den handlende Job er mer verdifull enn spekulative filosofiske utlegninger av menneskets eksistensvilkår. Jobs kvaliteter gjør ham til en arketype, idet han uttrykker fellesmenneskelige eksistensspørsmål. Kierkegaard var ikke den første tenkeren som søkte tilflukt i slike arketyper, i en tid som lenge hadde vært preget av den empiriske vitenskapen, og jeg har i oppgaven utført en undersøkelse av Immanuel Kants (1724-1804) egen bruk av Jobs bok som del av et innlegg i debatten om det ondes problem, den såkalte teodicédebatten. Kierkegaards egen behandling av Jobsboken tyder på at han lot seg inspirere både av Kants synspunkter på debatten, og av bruken av Jobs bok i den.
I verket Gjentagelsen (1843) lar den pseudonyme forfatteren Constantin Constantius leseren stifte bekjentskap med en ung forfatterspire som strever med en uforløst kjærlighetserfaring. I fortvilelse over å ikke strekke til overfor kvinnen, tyr han til Jobs bok, og finner trøst i skildringen av troshelten som lider uskyldig. Den unge mannen bruker Job som identifikasjonsobjekt, og opplever paradoksalt nok at den gjentakelsen Job opplever når han blir gitt eksistensen tilbake, kan sammenlignes med sin egen opplevelse av selvforsterkning . Det kommer likevel klart frem at gjentakelse er en religiøs, transcenderende (overskridene) kategori, og at det i verket Gjentakelsen kun er Job som kan skilte med en slik erfaring.
Kierkegaard har i løpet av forfatterskapet voksende problemer med å akseptere den filosofien som ble dyrket i samtiden. København var på midten av 1800-tallet preget av nylesninger av filosofien til Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831). Den spekulative filosofien gjennomsyret også samtidens teologi. Kierkegaard reagerte på denne filosofiens systematiske innkapsling av kristendommen innenfor filosofien, og han kritiserte ved flere anledninger Hegel for å være en immanensfilosof. Jobs transcendente gjentakelseserfaring slik Kierkegaard beskriver den pseudonymt i Gjentakelsen og i flere journalnotater, bryter med den hegelianske forståelse av at alt skjer innenfor immanensen, iboende menneskets fatteevne. Det forsterker tesen om at Kierkegaard henviser til Jobs erfaring på en måte som umuliggjør Hegels filosofi, og det gjør det slik jeg ser det relevant å kalle Jobs bok for opposisjonsmateriale i Kierkegaards forfatterskap. Kierkegaard beskriver i de pseudonyme verkene Enten-Eller (1843) og Sygdommen til Døden (1847) en religiøs konstituering av selvet. Jeg mener at Jobhistorien med fordel kan leses i lys av disse verkene, og at de bekrefter Jobs boks relevans og betydning for Kierkegaards forfatterskap. | nor |