Abstract
SAMMENDRAG
Som ferskt medlem av Frankfurterskolen forsøkte Erich Fromm for første gang å forene ortodoks freudiansk psykoanalyse med marxistisk sosialteori. I noen år eksisterte det et fruktbart samarbeid mellom Fromm og Frankfurterskolens øvrige medlemmer. Men etter at Frankfurterskolen emigrerte til USA i 1933, foretok Fromm en revisjon av Freuds psykoanalyse. Her vektla han det sosiale perspektiv på bekostning av det biologiske, og forente det med en humanistisk orientert marxisme. Fromms revisjon fant gjenklang hos Karen Horney og Harry Stack Sullivan, og til sammen bidro de til å danne den retningen som i ettertid har fått betegnelsen neofreudianisme. Men endringen i Fromms tenkning kolliderte med holdningen til sentrale medlemmer av Frankfurterskolen så som Horkheimer, Adorno og Marcuse. De kritiserte ham for å fremme en revisjonistisk og konformistisk sosialpsykologi, og uenighetene førte i 1939 til Fromms brudd med Frankfurterskolen.
Hovedfokus i oppgaven er å belyse de spenningene som oppstår i skjæringspunktet mellom Fromms tenkning og hans opponenter. Frankfurterskolens kritikk av Fromm er basert på en fastholdelse av Freuds instinktteori. Marcuse kritiserer Fromms minimalisering av dybden i konflikten mellom individ og samfunn på et slikt grunnlag. Men i stedet for med Marcuse å avfeie et skifte i fokus fra en instinktbasert til en kultur- og relasjonsbasert psykoanalyse, trekker jeg inn objektrelasjonsteorien som et alternativt perspektiv å vurdere Fromms tenkning ut i fra. I lys av dette perspektivet går ikke Fromm dypt nok inn i den formative fase av psyken og samspillet mellom dannelsen av subjektivitet og omgivelsenes påvirkning. Dette bekrefter langt på vei Marcuses kritikk, samtidig som Marcuses lokalisering av årsaken til den manglende dybden i instinktteorien overskrides av objektrelasjonsskolen og dermed undergraver selve premisset for kritikken.
Som oppgavetittelen indikerer, leser jeg i siste instans konflikten mellom Fromm og Frankfurterskolen som en kamp om selvet. Både Fromm og hans kritikere kommer i sine respektive verk (Escape from Freedom, Eros and Civilization og Dialektik der Aufklärung) med diagnoser av det moderne individ og samfunn, hvor individet fremstår som skadelidende. Det partene derimot er svært uenige om er årsakene til dette og dybden av det moderne samfunnets uthuling av det autonome subjekt. Kampen står om hvorvidt eller i hvilken grad det moderne individ besitter et selv som er i stand til å gjøre motstand mot det moderne samfunn. Horkheimer og Adorno er i sin kamp for sannheten villig til å legge selvet på skafottet. Fromm derimot, som bygger hele sitt prosjekt på en grunnleggende optimisme hva angår den menneskelige natur og menneskehetens frigjøring i historien, kjemper med nebb og klør for nettopp å rehabilitere selvets eksistensvilkår og verdighet i det moderne samfunn.