| dc.description.abstract | Denne oppgaven er et idéhistorisk bidrag til å forstå bakgrunnen for de overgrep som fant sted mot taterbefolkningen, og da særlig steriliseringen av taterkvinnene. Ved å trekke frem teologiens/religionens viktige rolle i denne sammenhengen, har jeg belyst et område som hittil har manglet innenfor taterforskningen. Oppgaven tar for seg forholdet mellom kirke og stat relatert til samarbeidet mellom myndighetene og Norsk Misjon blant hjemløse (Misjonen), og dens vel 90-årige særomsorg for taterne. Kirkemøtets representanter i 1998 hevdet at kirken ble et redskap for maktpolitikken (staten), i forbindelse med overgrepene mot taterbefolkningen. Jeg snur dette på hodet og stiller følgende spørsmål: kan det også tenkes at staten ble et redskap for kirken? Spørsmålet førte meg inn i Luthers lære om de to regimenter: det verdslige og det åndelige regimente. Denne læren tar for seg forholdet mellom kirke og stat og blir derfor en viktig tolkningsnøkkel i oppgaven.
Taterne var hedninger og det er presteskapets bestrebelser på å omvende dette hedningefolket, som er det gjennomgående temaet i oppgaven. Hedningemisjon er ett av pietismens fremste kjennetegn, og ved inngangen til 1900-tallet var Norge, i motsetning til Danmark, sterkt pietistisk farget.
Med tilknytning til Eilert Sundt, viser denne oppgaven at uttrykket fordommer i folkedypet , særlig taterkvinnenes befatning med trolldom, spådom og magi, hadde sitt intellektuelle utspring fra deler av samfunnseliten. At Sundt fremhevet dette særtrekket ved taterkvinnenes levevis, kan ha bidratt til at disse kvinnene mer enn andre kvinner i Norge ble sterilisert. Fra og med Eilert Sundt, ble taterne definert som en fremmed og moralsk fordervet rase på norsk jord. Det var dette testamente Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen, førte videre i møtet med mellomkrigstidens rasehygieniske strømning.
Misjonen, med Jakob Walnum og Ingvald B. Carlsen i spissen, tolket kirkens oppdrag misjonsbefalingen inn i sin tid. De knyttet seg til en gjennomgripende diakonal fornyelse i den protestantiske verden ved inngangen til 1900-tallet. Johann Hinrich Wichern og Friedrich von Bodelschwingh (Misjonens forbilde) var to av de tyske pietistiske pionerer. Under slagordet Faith active in love , gikk de til aktivt sosial-politisk arbeid til fremme av Guds rike på jord. De trådte bevisst inn på den verdslige/politiske arena for å få fremmet den saken de brant for. Bodelschwingh hentet sitt tankegods i posisjonen mellom Luther og Calvin, og skilte ikke mellom verdslig og åndelig saker, som er helt vesentlig i Luthers lære.
Walnum og Carlsen blandet Luthers regimenter sammen ved å gå inn på lovgivningens område. Slik sett kan man si at staten ble et redskap for kirken. Dette utelukker ikke at kirken samtidig ble et redskap for staten. Den Calvinske innflytelse kommer særlig til uttrykk i arbeidet med tatermisjonen gjennom vektleggingen av arbeidsetikken, og tanken om å fremme Guds rike på jord. Taterne ble slik sett et middel til fremme av Guds rike. Jeg har tolket Sundts moralske prosjekt som en fortsettelse av den Lutherske reformasjon. Det kan tyde på at taterne også for Sundt ble et middel i hans bestrebelser på å oppfylle Guds oppdragelsesplan å la Guds vilje skje. Jeg ser imidlertid ikke bort i fra at Sundt også hadde filantropiske motiver.
Carlsens diakonale innsats for taterne vil for all tid bli overskygget av hans rasistiske tenkemåte. Denne tenkemåten hadde sin grobunn i idéen om en ren rase , som vi finner igjen i nazismens ideologi. Dette betyr ikke at jeg dermed konkluderer med at Carlsen var nazist. Det er videre for enkelt å si at Carlsen ble et offer for rasehygienen. Kanskje ble han et offer for sitt eget trossystems villfarelser; en kombinasjon av pietistisk hedningemisjon, liberal teologi og politisk diakoni. Denne linjen er nok underbelyst i norsk diakonihistorie. | nor |