| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om gudsbildet i Boethius’ Filosofiens trøst, et verk skrevet tidlig på 500-tallet e.Kr. Verket har en spesiell tilblivelseshistorie, siden det ble skrevet mens forfatteren satt i fengsel og ventet på sin dødsdom. Boethius forteller at Filosofia, en gudinneaktig skikkelse, åpenbarer seg for ham i fengselet. Hun innleder en samtale med ham, som vil vare nesten hele resten av verket, hvor en rekke sentrale filosofiske spørsmål diskuteres. Ikke minst kommer Gud, hans natur og virkemåte, til å spille en viktig rolle utover i denne diskusjonen.
Jeg mener at Boethius har skrevet et verk som ikke bare ”filosofisk”, i ordets moderne forstand, men også spesifikt ”religiøst”. Verkets religiøse karakter er uensartet, noe gudsbildet som gradvis utpensles i løpet av den lange samtalen mellom Filosofia og hennes samtalepartner, tydelig illustrerer. Litt etter litt sørger hun for at Boethius forstår skjebnens tilsynelatende meningsløse omskiftelser og får innsikt i hvordan verden dypest sett er strukturert, som en harmonisk helhet opprettholdt av sin skaper, den transcendente Gud.
Gud antar tydelig antropomorfe trekk: Han skildres ikke bare som et upersonlig prinsipp som styrer verden, men også som en god og rettferdig himmelkonge, en kjærlig allfader som sørger for at alt det skapte i sin opphavslengsel kan vende tilbake til ham. I menneskets tilfelle dreier det seg om sjelens oppstigning til sitt himmelske fedreland hvor mennesket finner hvile og lykksalighet. Jeg mener å ha identifisert to hovedaspekter ved Boethius’ gudsbilde. På den ene side fremstilles Gud som et upersonlig prinsipp, en abstrakt kraft som sikrer verdens lovmessige orden. På den annen side beskrives han som en personlig Gud som på tross av sin transcendente natur har en spesiell relasjon til sitt skaperverk, tydeligst illustrert ved mennesket: Gud er ikke bare verdens skaper og opprettholder, men også dens forløser. Det er ved mentalt å knytte seg til Gud som tilværelsens transcendente, urokkelige sentrum at Boethius endelig synes å finne sin etterlengtede trøst.
Etter å ha sammenlignet dette gudsbildet med det man finner hos to hedenske tenkere, nyplatonikerne Plotin og Proklos, og en kristen tenker, Augustin, er min konklusjon at det gudsbildet hos Boethius i sin kompleksitet hverken bør regnes som rent hedensk eller kristent. Det fremstår snarere som en form for personlig syntese av viktige aspekter ved hedensk-nyplatonske og augustinsk-kristne gudsforestillinger. | nor |