| dc.description.abstract | Oppgaven er en idéhistorisk analyse av Knut Hamsuns litterære foredragsturné fra 1891, samt av artikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv(1890) og foredraget Digterliv(1899). Til sammen utgjøre disse tekstene det nærmeste man kommer en poetikk forfattet av Hamsun selv.
Oppgavens overordnede målsetting er å undersøke hva det litterære bruddet Hamsun tar til orde for i sine litteraturmanifester dypest sett består i, altså hvilke ideer han ønsker å bryte med og hva han setter isteden. Gjennom analysen forsøker jeg å gi en så presis beskrivelse som mulig av hva det Atle Kittang kaller Hamsun-problemet - og som har sammenheng med den sterke ambivalensen resepsjonen er preget av , både i forholdet til hans diktning og han biografi - dypest sett består i.
Utgangspunktet for diskusjonen er et sitat fra hentet fra Robert Fergusons bok Gåten Knut Hamsun:
Kunne det følsomme, drømmende geniet som hadde skapt vakre kjærlighetshistorier som Pan og Victoria virkelig ha vært nazist?
Spørsmålet Ferguson stiller, er egentlig dette: Hvordan er det mulig å være nazist og skrive gode bøker? Parafrasen burde tydeliggjøre hvor malplassert et slikt spørsmål er og hvor fåfengt det er å søke svar på det. Allikevel er store deler av Hamsun-respesjonen preget av nettopp dette: Man leter etter en logikk, en rasjonalitet i Hamsuns liv og diktning som ikke finnes. Og ikke bare er denne rasjonaliteten fraværende, det er min påstand at dens fravær utgjør selve fundamentet i Hamsuns litterære prosjekt. Hamsuns brudd med sosialrealismen i nordisk litteratur er jo nettopp et brudd med det menneske- og litteratursynet Ferguson gjør seg til representant for når han stiller det ovennevnte spørsmålet.
Som alternativ til sosialrealismens fremskrittoptimisme og positivistiske verdensanskuelse, gjør Hamsun seg til talsmann for en aristokratisk elitisme hvor mennesket kjennetegnes, ikke ved sin rasonalitet, men ved det motsatte. Hvis man ikke anerkjenner betydningen av denne radikale omdefineringen av sosialrealismens fornuftige, demokratiske og fremtidsrettede menneske til Hamsuns irrasjonelle, antidemokratiske og splittede enkeltindivid, ender man, som Ferguson, opp med Hamsun-problemet
De fem tekstene om litteratur har fått liten oppmerksomhet i Hamsun-forskningen. Og i den grad de tillegges betydning, er det som regel som sosialt skandalestoff og som brikker i Hamsuns pr-messige gjennombrudd. Som poetikk betraktet har de knapt nok blitt tatt alvorlig. Enten fordi innholdet i dem betraktets som noget vrøvl , som den danske Hamsun-forskeren Peter Kirkegaard hevder, eller fordi de forståes som uttrykk for den unge Hamsuns litteraturoppfatninger, og ikke for den eldres. Litteraturmanifestene blir stående som en poetikk over Hamsuns 90-talls bøker og tillegges ikke relevans for det videre forfatterskapet.
I oppgaven argumenterer jeg mot begge disse oppfatningene: For det første hevder jeg at de som poetikk betraktet må leses som et langt mer seriøst uttrykk for Hamsuns egentlige litterære prosjekt: Man må ikke la den harselerende og komiske formen skygge for den underliggende, dypt alvorlige meningen i dem. For det andre hevder jeg at den poetikken Hamsun gir uttrykk for i de fem tekstene, har gyldighet for hele hans forfatterskap, ikke bare for 90-talls romanene. Analysen av foredraget Digterliv, som ble holdt i Helsingfors åtte år etter foredragsturneen, er ment å bygge opp under denne påstanden. Likeledes eksemplene fra Hamsuns aller siste bok, Paa gjengrodde stier, som ble skrevet nesten 60 år etter foredragsturneen, men som inneholder synspunkter som vitner om et menneske- og litteratursyn som ikke har forandret seg vesentlig siden 1890-årene. | nor |