Det romantiske språksyn : fra J.G. Herder til André Bjerke

Abstract

Sammenhengen mellom tysk-romantiske forestillinger om språket og nynorskbevegelsen, er velkjent. I denne avhandlingen søker jeg å vise at ideer med opphav i romantikken også var til stede i etterkrigstidens riksmålsbevegelse. Denne påvisningen hviler på en fortolkning av den tyske romantikkens språksyn som adskiller seg fra forståelsen av epoken i fremstillinger av norsk språkhistorie og språkstrid.

1. del av avhandlingen er en studie i tysk-romantisk språktenkning. Jeg tar utgangspunkt i hvordan begrepet om språket som levende organisme oppstod i nær tilknytning til periodens naturfilosofi og siden nokså radikalt endret karakter i takt med lingvistikkens fremvekst som selvstendig vitenskap. I 1. del kommer jeg også inn på hvordan estetisk filosofi ble ført inn på språkets område, og bl.a. gav seg utslag i kritikk av ”revolusjonær”, fransk språkpolitikk, samt et prosjekt om å repoetisere det tyske språk.

I 2. del av oppgaven viser jeg hvordan noen av de aller mest sentrale riksmålsforkjempere i etterkrigstiden bragte romantisk tankegods inn i språkstriden. Dette gjelder for Riksmålsforbundets formann Arnulf Øverland, viseformann Ernst Sørensen og André Bjerke, redaktør for Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet. De kritiserte samnorskpolitikken, samt ledende norske filologer ut fra en betraktning språket som levende organisme og aktualiserte flere ideer med opphav i romantikken, bl.a. sammenhengen mellom språk og kultur og mellom språk og tenkning. Jeg argumenterer for at deres grunnsyn på språket som en levende organisme må forstås ut fra denne forestillingens betydning i romantikkens tidlige fase, og ikke det senere språkvitenskapelige eller nasjonalistiske organismebegrep. Samtidig påviser jeg hvordan organismeforestillingen var til stede i forskjellige nyanser blant ulike aktører på riksmålssiden.