Begrepet avantgarde - En idéhistorisk fremstilling

Abstract

Følgende oppgave er en redegjørelse av avantgardebegrepets ulike betydninger som metafor i Europa fra og med slutten av 1700-tallet frem til i dag. Begrepet følges fra dets opprinnelse i en utopisk og tidlig-sosialistisk sammenheng på midten av 1800-tallet, hvor avantgardebegrepet kobles til det å være fører av en overgripende idé. Deretter følges begrepet videre utover på 1800-tallet, hvor begrepet forflytter seg inn i et mer kunstnerisk-ideologisk felt – muliggjort av anarkistiske strømninger og ideer som omhandler kunst for kunstens egen skyld. Fra og med sent 1800-tall frem til første verdenskrig – en periode hvor også kritikk av offisielle kunstinstitusjoner forekommer, og hvor nonkonforme holdninger og individuelle preferanser heller enn massenes smak og offisielle påbud appeller mer hos de kunstnere, som samtiden omtaler som avantgardister, blir også avantgardebegrepet i senere i denne periden koblet til andre ideer, hvor teknisk fremskritt, samt innovasjon og eksperimenter i kunsten betones i særlig grad. Denne kartlegging av de ulike meningsinnhold begrepet historisk har vært investert med blir utvidet ytterligere i mellomkrigstiden, hvor dadaismen – i tre varianter: Zurich-Dada, Berlin-Dada og Paris-Dada; samt surrealismen – så å si skaper avantgardebegrepets nye innhold, uten at de selv å benytter seg av begrepet som sådan; og de strømningene som ligger til grunn for disse aktiviteter er noe som behandles i særlig grad. Disse aktiviteter – knyttet til frigjøringsideologi og institusjonskritikk – og motivert av både etiske, så vel som estetiske og psykologiske hensyn, danner på sett og vis de elementer etterkrigstiden trekker frem som særdeles avantgardistiske. Etter den andre verdenskrigs, blir begrepet, som har blitt litt gammeldags, påny endevendt i håp om å finne sentrale kritiske momenter. Dette siste er i allefall tilfelle hos Theodor W. Adorno – med hans betoning av avantgarden som anti-kunst, som blir et sentralt moment i hans kritiske teorier. Situasjonistenes kulturvandalisme og revolusjonære påbud; samt Zygmunt Bauman dystre visjoner, hvor avantgardebegrepet og det det refererer til, ikke lenger er relevant i et postmoderne samfunn – danner også ramme for den betydning avantgardebegrepet har har hatt i etterkrigstiden.