Keiser Justinian : med lov, makt og religion i romerrikets renessanse

Abstract

I brytningen mellom middelalderen i vest og den bysantinske perioden i øst, finner vi den østromerske keiseren Justinian som regjerte i årene 527 til 565. Justinians visjon var å gjenskape romerrikets storhet, å gjenreise hele det gamle imperiet til et kristent verdensrike.

Justinian forsto at det gamle imperiet bestod av mer enn dets geografiske utstrekning, det var en tradisjon og en kultur som måtte bevares og bringes videre. Justinians gjenreisning av romerriket kan inndeles i tre dimensjoner, som alle førte mot det samme målet.

Ved makt erobret han de gamle områdene som hadde ligget under romerrikets vestlige del. Gjennom kultur og religion formidlet han sin rolle som Guds stedfortreder til sitt eget og de nylig okkuperte folkeslagene. Justinian lot også samle alle det gamle rikets lover i en enorm lovsamling. Alt dette tjente til å legitimere og befeste Justinian i hans rolle som cæsaropapist, fusjonen mellom keiser og pave i det tidlige bysantinske teokrati.

I denne fremstillingen ligger hovedvekten på Justinians lovkodifisering. Lovverket fungerte som et speilbilde av det samfunnet Justinian ønsket å skape. På denne måten er det mulig å få en innsikt i hvilke forestillinger og ideer som drev keiseren i hans enorme prosjekt. Det gjøres rede for kodifiseringen som en sentral del av Justinians politiske program - gjenreisningen av det tapte romerriket i sin idealiserte form. Samtidig forklares det funksjonelle samspillet mellom de tre dimensjonene omtalt ovenfor: Hvordan Justinian brukte militær makt, religion og rettsregler for å gjenerobre og bevare det romerske rike og den romerske identitet. Dette vurderes opp i mot Justinians reformiver, hans intense fokus på kristendommen og hans nærmest messianske funksjon som kristen keiser.