Dømmekraft og lover : med utgangspunkt i Platons dialog Statsmannen

Abstract

Oppgaven tar for seg dømmekraft og lover med utgangspunkt i Platons dialog Statsmannen. Det metodiske i dialogen er med på å lage en kritisk ramme rundt det som fremsettes som undersøkelsens mål, nemlig hva som legges i betegnelsen ‘statsmann’ til forskjell fra sofisten og filosofen.

I Statsmannen fremstilles det som svært tvilsomt at den fullkomne forfatning kan realiseres, og det synes også tvilsomt at en person kan være i besittelse av den avanserte kunnskapen som må til for alltid å kunne vite hva som er det beste for staten. I mangel på den rette innsikt kommer dømmekraften inn på banen, sammen med en ikke-aritmetisk målekunst. Den ikke-aritmetiske målekunsten er den som gjør oss i stand til å måle noe opp mot det rette mål: Den gir oss mulighet til å vurdere noe opp mot en normativ standard uten at vi på forhånd besitter kunnskap om det vi skal vurdere.

I oppgaven fremsettes det en ny lesning av lovenes status i forhold til ufullkomne konstitusjoner. Den vanlige fortolkninger er at Platon i denne sene dialog har myknet opp i forhold til demokrati og lover, men at man i de ufullkomne forfatningene må holde fast ved de lovene man en gang har fått og at all kritisk undersøkelse og refleksjon må forbys, for på denne måten å imitere den fullkomne forfatning. Et alternativ til dette er at Platon fortsatt er kritisk til lover, og at det kun er den fullkomne staten som er et ønskelig alternativ. Denne oppgaven søker derimot å vise at lovene behandles på en svært refleksiv måte i dialogen, og at den naturlige slutningen å trekke ut fra den behandlingen lover og forfatninger gis i Statsmannen er at lover er en nødvendighet, samtidig som dette fordrer et kritisk og refleksivt forhold til dem.

This thesis discusses judgment and law in Plato’s Politicus. The methodological part of the dialog encourages the reader to keep a critical eye on the outcome of the investigation, i.e. what is the nature of the true statesman as opposed to the sophist and the philosopher.

In the Politicus the ideal is not the most important. It seems unlikely that the ideal constitution can be realized in our world, and it is also very doubtful that a human being can possess the advanced knowledge necessary for being able to know what is best for the state. In lack of the right insight or knowledge, the power of judgment enters the stage, together with a non-arithmetic art of measurement. The non-arithmetic art of measurement gives us the possibility to measure something against the due measure (τὸ μέτριον): It gives us the possibility to compare something against a normative standard without having previous knowledge about that something.

A common reading of the political part of the Politicus is that Plato has softened his views on laws and democracy. This reading often seems to imply that, in the non-ideal constitutions, it is necessary to stick to the randomly given laws of the state, and that all critical investigation and reflection must be banished; this is a way to try to imitate the ideal constitution. An alternative reading is that Plato is still critical towards laws, and that only the ideal constitution is a desirable alternative.

In this thesis I propose a new reading of the status of laws in relation to non-ideal constitutions: I try to show that the laws are subject to a very reflective treatment in the dialogue, and that the natural conclusion to draw from the treatment of the laws and constitutions in the Politicus, is that laws are a necessity, and that at the same time it is necessary to have a critical and reflective attitude towards them. The non-ideal constitution with a healthy, critical and reflective attitude towards the laws seems to be the best solution.

Keywords: Plato, Politicus, law, politic, paradeigma, diairesis