Forholdet mellom mimetisk kunst og erkjennelse belyst gjennom to kontrasterende kunstverk og to ulike filosofiske teorier

Abstract

I dette essayet tar jeg utgangspunkt i et teaterprosjekt som skildres i filmen New York i et nøtteskall av Charlie Kaufman. Prosjektet drives frem av den fiktive teaterregissøren Caden Cotard. Hans mål er å fremstille det han oppfatter som den sanne virkeligheten. Han velger etterligning som metode og tilstreber fullstendig korrespondanse mellom verket og originalen. Jeg vurderer dette prosjektet ut fra to ulike teorier om hvordan kunst kan gi erkjennelse. For å undersøke hvorvidt Cotards verk kan være opphav til erkjennelse vil jeg først gå til Aristoteles’ teori om mimetisk kunst slik den presenteres i Poetikk og deretter se på Martin Heideggers kunstteori slik den er formulert i Kunstverkets opprinnelse. Deretter presenterer jeg et annet mimetisk verk, filmen Dogville av Lars von Trier, som et motstykke til Cotards teaterprosjekt. Jeg vurderer også dette kunstverkets mulighet til å gi erkjennelse gjennom de to ovennevnte teoriene. Ved å sammenligne de to kunstverkene avdekker jeg to vidt forskjellige mimetiske strategier. Mens Cotard forsøker å kopiere den virkeligheten han kjenner inntil minste detalj, velger von Trier å fremstille kun det som er relevant for fortellingen. Avslutningsvis ser jeg nærmere på hvordan valget av mimetisk strategi påvirker kunstverkets mulighet til å gi erkjennelse.