Natur og bevissthet : kritikk av den dualistiske naturforståelse

Abstract

I oppgaven gis en kritikk av det jeg kaller det dualistiske naturbegrepet. Dette begrepet om naturen impliserer en betraktning av naturen som menneskets ”absolutte andre”. Videre ser det forholdet mellom mennesket og naturen som et forhold mellom et subjekt og et objekt som er metafysisk avgrenset mot hverandre. Det dualistiske naturbegrepet impliserer også et radikalt skille mellom mennesket qua naturvesen, og mennesket qua bevissthet, ånd, sjel eller lignende.

Den betraktningen av naturen som kommer til uttrykk i dette begrepet, viser seg å ha spilt en avgjørende rolle i den utviklingen som har ledet opp mot den økologiske krisen. En forandring i vårt forhold til naturen er helt avgjørende dersom denne i høyeste grad presserende krisen skal kunne finne sin løsning. Og en slik forandring fordrer et nytt naturbegrep, det vil si en ny forståelse av naturen. Siden naturen defineres i forhold til sin ”andre”, mennesket, vil et nytt naturbegrep også innebære en ny forståelse av mennesket.

I oppgaven undersøkes muligheten for et nytt naturbegrep, og et forslag skisseres på bakgrunn av den kritikken som G.W. F. Hegel fremlegger mot Immanuel Kants dualistiske filosofi (blant annet i det såkalte Differens-skriftet), og den kritikken Maurice Merleau-Ponty gir av den kartesianske forståelsen av forholdet mellom menneskelig bevissthet og kropp i Phénoménolgie de la perception. Forslaget som skisseres er sterkt inspirert av Hegels objektive idealisme, slik den kommer til uttrykk i hans naturfilosofi og øvrige filosofiske system.

Det argumenteres også for en bredere forståelse og anvendelse av økologi-begrepet, hovedsakelig på basis av Merleau-Pontys fenomenologiske analyse av forholdet mellom det kroppsliggjorte subjektet og verden.

In this paper a critique is given of what I call the dualistic concept of nature. This concept of nature implies a view of nature as the ‘absolute other’ of the human being. Further it sees the relation between the human being and nature as a relation between a subject and an object, which are metaphysically delimited against each other. The dualistic concept of nature also implies a radical division between the human qua natural being, and the human qua consciousness, spirit, soul or something similar.

The view that comes to expression through this concept is shown to have played an important role in the development that has led to today’s ecological crisis. A change in our relation to nature is of utmost importance if this pressing crisis is to find its solution. And such a change requires a new concept nature, that is, a revision in our understanding of nature. Since nature is understood and defined through its ‘other’, the human being, a new concept of nature will also imply a new understanding of the human being.

This paper inquires into the possibility of a new concept of nature, and a proposal is sketched on the basis of G. W. F. Hegels critique of Immanuel Kants dualistic philosophy, and Maurice Merleau-Pontys critique of the Cartesian understanding of the relation between human consciousness and the body. The sketched proposal is strongly influenced by Hegels objective idealism, as expressed in his philosophy of nature and overall philosophical system.

I also argue in favour of a broader understanding and utilization of the concept of ecology, based on Merleau-Pontys phenomenological account of the relation between the embodied subject and the world.