Gibbards normative logikk

Abstract

Å kunne gjøre rede for de objektive kjennemerkene til normativ diskusjon har tradisjonelt vært en utfordring for ikke-kognitivister. Gibbard mener han, med sin norm-ekspressivitiske analyse av normative termer kan gi en slik redegjørelse. Å dømme normativt er å uttrykke sin aksept fo normer som tillater det, hevder Gibbard. Normative dommer er ikke følelser eller disposisjoner til følelser, mener Gibbard; men omhandler hvilke følelser, tanker eller handlinger som er «rasjonelle» i betydningen «passende»: «A judgment is normative, (...) if on analysis, the judgment includes the simple, non-natural concept of warrant», skriver Gibbard. Ideen er altså å gi en ekspressivistisk redegjørelse for rasjonalitesdommer. Å kalle noe rasjonelt er å uttrykke sin aksept for normer som tillater det, skriver Gibbard: det er å uttrykke en kompleks sinnstilstand som består i å akseptere normer. Sinnstilstanden skal gjøres rede for psykologisk med hjelp av de redskapene som evolusjonsteori gir oss tilgang på. Normer er, som et resultat av våre koordineringsbehov, motivasjons-ladede, argumenterer Gibbard: å akseptere en norm innebærer å handle, tenke eller føle i tråd med den. Samtidig er normer diskursive av natur og egner seg for resonnering: å akseptere normer innebærer å være disponert til å også akseptere det som følger fra dem, skriver Gibbard. Dette gir oss de redskapene vi trenger for å gjøre rede for de objektive kjennetegnene til normativ diskusjon, mener Gibbard.

Jeg argumenterer i oppgaven for at Gibbard ikke kan løse det såkalte Frege-Geach problemet ved hjelp av disse redskapene. Problemet omhandler ett av de av de objektive kjennetegnene til normativ diskurs: det faktum at normative utsagn inngår i komplekse logiske sammenhenger som om de skulle kognitive. Setningen «det er galt å lyve» har den samme meningen uavhengig av om den står alene eller inngår som antesendent i «hvis det er galt å lyve så er det galt å få lillebroren sin til å lyve». Det må være sånn fordi vi ved hjelp av modus ponens kan slutte til «det er galt å få lillebroren sin til å lyve» fra de to overnevnte setningene uten å begå en feilslutning. Problemet er at det ikke ser ut som om noe er uttrykt i den relevante betydningen av ordet når «det er galt å lyve» fungerer som antesendenten i den nevnte kondisjonalen. Dermed kan det se ut som om meningen til den normative setningen likevel ikke kan gis ved en ekspressivistisk analyse.

Gibbard presenterer i Wise Choices, Apt Feelings en løsning på dette problemet. Det synes å oppstå en del problemer for løsningen hans, problemer Gibbard i Thinking How to Live forsøker å løse ved hjelp av en omfattende omstrukturering av den opprinnelige teorien. Jeg forsøker i oppgaven å klargjøre både hva problemene og de forskjellige løsningen går ut på.