Frihet og autonomi : en undersøkelse av vilkårene for individets autonomi i det moderne, vestlige samfunnet

Abstract

Ved fornuftens abstraksjon og dominans av ikke-menneskelig natur sikrer mennesket sin overlevelse, og sakte tilraner mennesket seg også naturens dominante rolle ved å etterligne naturens dominerende overmakt. Prisen for kontroll av ikke-menneskelig natur er å undertrykke det som gir naturen makt over mennesket: Menneskets egen indre og ytre natur. Denne akkumulerende tilskrivelsen av fornuftens forrang i mennesket selvforståelse kalles opplysningsprosessen. Dette markerer også det kritiske momentet, det som i Adornos fornuftskritikk handler om hva fornuft har blitt gjort til gjennom menneskets historie (1997).

”Alt” i den menneskelige erfaringen skal attesteres og klassifiseres av fornuften slik at objektet som skal forstås og forklares, blir undertrykt av vår måte å forstå det på. Vi forveksler vår identifisering for å være den tilstrekkelige, fulle og hele erfaringen slik at en del av objektet alltid forblir ukjent – det ikke-identiske. Identitetstenkningen gjør menneskets væren selvrefererende og reduserer erfaringen til fornuftens projiserende aktivitet. Dette isolerer mennesket bak et slør av illusjon der det ikke ser sin avhengighet og naturlige tilhørighet til omverdenen. Sløret fører til et overmot og en narsissisme på fornuftens vegne som videre forsterker individets isolasjon.

Den dominerende fornuften overstyrer følelser og affeksjoner som er representanter for vår natur – på den andre siden er vår natur i høyeste grad reseptiv og derfor sårbar for manipulasjon. Det isolerte, fornuftsstyrte individet bak sløret attesterer, i kraft av sitt overmot og sin narsissisme, eksternt naturformidlede impulser som om de var ideer og behov kreert i fornuften. Individets autonomi blir slik kun en illusjon skapt av kulturen, men forsterket og godkjent av individet selv. Dette bringer oss til beskrivelsen av libertomani, som illustrerer det fullstendige tapet av autonomi under illusjonen av frihet og kulturindustriens dominans.

Kilden, innsikten og kraften til autonom motstand må komme fra det som er undertrykt: Det ikke-identiske formidlet via menneskets indre og ytre natur. Individet må befinne seg i et politisk fellesskap som er realisert slik at et møtepunkt med den estetiske erfaringen blir mulig. Det må også finnes en arena og mulighet for en væren der mimetisk atferd ikke blir fullstendig utelukket. Det må i tillegg være muliggjort tid og ”rom” for refleksjon – et sted der de dialektiske avlesningene kan bli bearbeidet.

Autonomiens vilkår i den moderne, vestlige verden er redusert til individets autonome motstand, der det i seg selv og gjennom refleksjon, gjenkjenner kulturindustriens formidlede krav og behov, og isteden navigerer uttrykket av sin autonomi etter unike, individuelle somatiske referansepunkter fra sin natur.