Å tale om Gud i Meister Eckharts latinske skrifter

Abstract

Hva kan man si om Gud ifølge Meister Eckhart (ca. 1260–1327)? Hvordan mener han at man kan tale om Gud? Slike spørsmål danner utgangspunktet for denne oppgavens utforskning av Eckharts latinske skrifter. Det oppstår mange vanskeligheter når man skal tale om Gud. Et problem knytter seg til Guds transcendens. Hvis Gud transcenderer alt vi som mennesker kjenner til, inkludert språket, hvordan kan språket da brukes for å si noe om Gud? Med andre ord, hvordan kan man si noe om noe som i sin natur er uutsigelig? Et relatert problem angår bruken av ordet ”å være”. Hvordan kan både det skapte og Gud sies å være når det enes væren er avhengig av det andres? På hvilken måte relateres Gud og mennesket, og hvordan kan dette uttrykkes med ord? Eckhart viker på ingen måte bort fra slike problemområder.

Følgende har fungert som en arbeidshypotese: I Eckharts latinske skrifter finnes det en gjennomgående spenning mellom positive og negative utsigelser om Gud, og Eckhart reviderer og problematiserer både gjennom formspråk og innhold konstant sine egne utsagn. Selv om denne spenningen søkes løst, og Eckhart noen steder går langt i retning av en negativ teologi, finner han aldri en endelig løsning på vanskelighetene omkring å tale om Gud. Denne spenningen kommer også fram gjennom det motsetningsfylte og dialektiske forholdet mellom Gud og de skapte ting. Arbeidshypotesen tas eksplisitt opp til diskusjon i avslutningen av oppgaven, og ligger for øvrig til grunn for hvert enkelt kapittel.

Undersøkelsen av hypotesen foregår i tre stadier, hvert av dem strukturert i sitt eget kapittel. Først analyseres i sin helhet sentrale tekster som tar direkte opp det å tale om Gud. Disse er å finne i Eckharts kommentar til 2. Mosebok. Dernest følger en diskusjon av visse begreper som Eckhart ser ut til å mene er særlig egnet for Gud. Dette dreier seg om de såkalte transcendentale termer som væren, enhet, sannhet og godhet, og væren og enhet i særdeleshet. Til slutt undersøkes Eckharts underliggende språksyn nærmere. Her gjøres det et forsøk på å lese ut en predikasjonslære og en analogilære av hans latinske skrifter. Dessuten problematiseres de særegne og komplekse dialektiske tekstene.