| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg tatt for meg hvordan Gadamer argumenterer for at anvendt hermeneutikk er en integrert del av den hermeneutiske prosessen. Spesielt har jeg tatt for meg hvordan fordom og tradisjon fungerer som premisser for Gadamers hermeneutikk. I denne forbindelse har jeg også sett på hvordan Gadamer med modifikasjoner overtar fordoms begrepet fra Heideggers filosofi.
Fordoms begrepet tar jeg for meg i oppgavens første del. Innledende ser jeg på hvordan Gadamer bruker fordommene som en forutsetning for å forstå teksten man leser. Fordommene har sitt opphav i Heideggers forståelses begrep, dette er neste punkt jeg tar for meg. For Heidegger er forståelse synonymt med å avdekke Daseins væren-i-verden. I følge Heidegger dekker den tradisjonelle metafysikkens subjekt-objekt relasjon, over "sjelens" forhold til "verden." For mennesket er ikke i verden som andre ting. Slik Heidegger ser det er Daseins væren-i-verden ontologisk en mer riktig måte å forstå menneskets plass i verden. Den menneskelige subjektiviteten Dasein har to viktige trekk. Den er min og tilsvarer en faktisk eksistens og den er overgitt til å skulle være denne eksistensen. Det siste poenget er viktig for hvordan Heidegger utlegger Daseins væren-i-verden. Målet for Daseins eksistens er derfor omsorg (Sorge). Dasein tar omsorg for sin væren med hvordan den er i verden. Dette er grunnen til at Dasein har en pragmatisk bruk av tingene rundt seg. Hammeren er det man bruker til å hamre med. Det gjør man for å feste noe fast. Slik kan Dasein bruke verktøy til å lage noe som for eksempel beskytter mot vær og vind. Når Dasein bruker verktøyet på en pragmatisk måte er det selve arbeidet som står i fokus. Det først når noe forhindrer oss i jobben at vi stopper opp og oppdager at noe er galt. Da først ser vi at det ødelagte verktøyet kunne vært det vi brukte til å hamre med. Men denne oppdagelsen er først mulig om man har et fortrolig forhold til verden fra før. Det vil si at man forut for arbeidet har en "erfaring" med hvordan verktøy brukes. Først ut fra denne fortroligheten kan man forstå at det er noe galt med verktøyet. Slik avdekkes Daseins væren-i-verden ut fra en forutgående fortrolighet med verden.
En slik fortrolighet med verden er utgangspunktet for Gadamers fordommer. For slik en leser har visse forventninger til hva en tekst vil handle om, vil man ha en forventning til hvordan bruksting i verden fungerer, ut fra sin fortrolighet til verden.
Gadamer mener at opplysningsfilosofien har hatt et fordomsfullt forhold til fordommer. For man hevdet at fordommer enten kom av forhastede slutninger eller av tiltro til autoriteter. Kritikken av fordommene innvender Gadamer, kommer egentlig av et ønske om å redusere religionens formynderiske rolle for mennesket. I motsetning til opplysningsfilosofien mener Gadamer at det finnes riktige fordommer. Og hvis det er slik at det finnes riktige fordommer, må også tradisjonens autoritet gjenreises.
Oppgavens andre del handler om Gadamers tradisjons begrep. I denne forbindelse tar jeg først opp Gadamers argumenter for at tradisjonens autoritet bør gjenreises, før jeg kommer inn på Habermas' kritikk av dette. Så ser jeg på hva Gadamer mener med begrepet tradisjon. Verken er tradisjon en kilde til feilaktige fordommer som opplysningsfilosofien antok, eller en naturgitt og statisk størrelse som romantikken hevdet. For Gadamer er en tradisjon både en historisk overlevering og noe man tilegner seg på nytt. Slik er det klassiske hvor man tok opp og videreførte arven fra antikken, den riktige måten å forstå tradisjon på.
Spørsmålet om tradisjon er også viktig i forhold til åndsvitenskapens egenart. Gadamer argumenterer for at tradisjons momentet er mye mer sentralt i åndvitenskapen enn i naturvitenskap. For i åndsvitenskapen står man over mange og til dels motstridende stemmer fra fortiden man må forholde seg til gjennom tradisjonen. Mens i naturvitenskapen er tradisjon lite viktig for det vitenskaplige fremskritt. Derfor mener Gadamer at forholdet til fortiden er meget sentralt for åndsvitenskapen. I denne forbindelse tar jeg opp Gadamers drøftelse av Schleiermacher og Hegels syn på kulturelle overleveringer. Schleiermacher mener at man kan forstå et overlevert kunstverkt riktig når man har gjenskapt forfatterens intensjoner bak verket. Men dette kritiserer Gadamer for å være en restaurasjon av fortiden, fordi den er fortid. Hegel mener derimot at det skal være en formidling mellom fortiden og nåtiden. Hegels syn på historien som en slik formidling blir avgjørende for Gadamers hermeneutikk.
I følge Gadamer er det en abstrakt motsetning mellom historien og kunnskapen om den. Slik Gadamer ser det opererer man i objektiv historieforskning med en historiker som står utenfor historien og beskriver den. Dette er feil for historikeren er deltaker i den samme historien som han beskriver, slik alle mennesker er en del av historiens gang. Historien har formet vår forståelse av oss selv, og hvordan vi forstår fortiden. Dette kaller Gadamer virkningshistorie. Den øver sin makt på oss om vi er den bevisst eller ei. Derfor gjelder det å bli bevisst denne virkningshistorien. Denne bevisstheten er bevisstheten om den hermeneutiske situasjonen. Men fra en slik situasjon har man et utsyn, med andre ord en horisont. Fortolkeren har derfor en samtidshorisont som han kan forstå ut fra. På den andre siden har verket eller den historiske epoken som skal bli forstått sin horisont. Forståelsen er derfor en sammensmelting av fortolkerens horisont og verkets horisont.
Etter å ha sett på fordom og tradisjon går jeg i oppgavens tredje del over til å ta for meg den anvendte hermeneutikken. Her går jeg gjennom hvordan Gadamer mener at anvendelse er et integrert moment i all type fortolkning først, før jeg går mer spesifikt inn på drøftelsen av den juridiske hermeneutikken. I følge en objektivt orientert hermeneutikk skal anvendelsen av lovtekster i rettssaker, være en helt annen type hermeneutikk enn i historiske hermeneutikk, som for eksempel i rettshistorie. Gadamer argumenterer derimot for at rettshistorie og anvendt juss, ikke er to ulike typer hermeneutikk. Men de har ulikt fokus. For bruken av lovtekster i en rettssak legitimeres av rettstradisjonen, og slik har den en historisk orientering. På sin side må rettshistorikeren ta utgangspunkt i dagens rettsvesen. Det er ut fra dagens rettsvesen at rettshistorikeren skildrer de historiske hendelsene som er relevante i rettshistorie. Slik bruker rettshistorikeren sine fordommer, som stammer fra samtidens rettsforståelse i sitt møte med fortidens rettsvesen. Forståelsen var en horisontsammensmelting, hvor det fant sted en formidling fra fortiden til nåtiden. Den anvendte jurist har fokus på nåtids horisonten, mens rettshistorikeren har fokus på fortids horisonten, i sammensmeltingen mellom fortid og nåtid. Slik er fordommene og tradisjonen premisser for hvordan Gadamer mener at den juridiske hermeneutikken er eksemplarisk som anvendt hermeneutikk. Så går jeg over til å ta opp hvordan Gadamer mener at den juridiske hermeneutikken har overføringsverdi til andre former for hermeneutikk. I denne forbindelse er det spesielt den filologiske og den historiske hermeneutikken som blir drøftet. Den filologiske hermeneutikken har feilaktig forstått seg selv som en type språkhistorie, fordi filologien forstår seg selv ut fra det moderne historiefagets målestokk. Dette mener Gadamer er feil, fordi filologien skal bruke de overleverte tekstene som sanne forbilder som man kan dannes etter. I forhold til historisk hermeneutikk, innvender Gadamer at den også forholder seg til overleverte tekster. Men disse blir vurdert sammen med annet historisk materiale, som arkeologiske utgravinger eller gamle bygg. Slik forholder også historikeren seg til overleverte tekster, men hans lesning blir annerledes. Derfor argumenterer Gadamer for at det er en virkningshistorie, også i filologisk og historisk hermeneutikk, for begge forholder de seg til overleveringer fra fortiden til nåtiden.
Tilslutt i oppgaven ser jeg på hvordan selve formidlingen mellom fortid og nåtid finner sted. Gadamer tok utgangspunkt i Hegels tanker om at det var en formidling mellom fortid og nåtid. Men Hegel ender opp med det Absolutte. Det vil si en tenker som har forstått hele historien. Gadamer derfor at formidlingen mellom fortid og nåtid, skal væren en erfaring. Den hermeneutiske erfaring skiller Gadamer fra vitenskaplig induktiv erfaring. Den hermeneutiske erfaring er en negativ erfaring. Det vil si at den er en erfaring som bryter med våre forventninger om det vi erfarer, og slik lærer oss noe nytt om saken vi skal forstå. Den hermeneutiske erfaring er også en erfaring som endrer den som erfarer. For denne type erfaring er en erfaring av den menneskelige endelighet. En forutsetning for å gjøre erfaringer er at man stiller seg spørsmål om det man erfarer. Derfor mener Gadamer at spørsmålet har en meget sentral stilling når man vil forstå noe. Når man skal forstå en tekst, vil man måtte spørre seg om man har forstått den riktig. Svaret på dette spørsmålet for man ved å lytte til det teksten "taler" om. Slik skjer det en dialog mellom tekst og fortolker, som utvikler og utdyper forståelsen. | nor |