| dc.description.abstract | Jeg tar i denne oppgaven utgangspunkt i det jeg oppfatter som essensen i Michael Hardt og Antonio Negri sin posisjon i verkene Empire og Multitude, nemlig at det i det globaliserte kapitalistiske verdensmarkedet finnes herredømmemekanismer mer undertrykkende enn under tidligere regimer, men at mulighetene for motstand og frigjøring likevel er unike.
Begrepet Empire referer hos Hardt og Negri til den juridiske organiseringen tilhørende verdensmarkedet og den makten de mener garanterer at denne fungerer effektivt. De hevder at denne imperiale makten er en biomakt.
Det jeg undersøker er Hardt og Negri sin begrunnelse for at mengden er utstyrt med hva den trenger for å realisere sitt prosjekt i en kontekst der de hevder herredømmemekanismene gjennomsyrer alle aspekter ved livet og utvikler dette i sin virtualitet.
Den franske poststrukturalistiske tenkeren Michel Foucault utarbeidet biomaktbegrepet for å betegne det han mente var en endring innen maktens teknologier i Vest-Europeiske samfunn i løpet av 1700- og 1800-tallet, i takt med den økonomiske, politiske og vitenskapelige moderniseringen. Videre tenkte Foucault og poststrukturalisten Gilles Deleuze, i forlengelsen av Foucault sine arbeider, at biomaktens teknologier, disiplin og kontroll, beveger seg mot å bli stadig mer immanente utover på 1900-tallet, disiplinen med sine til dels transcendente herredømmemekanismer er på vikende front, mens kontrollens immanente mekanismer generaliseres, hvilket er en overgang fra disiplinsamfunn til kontrollsamfunn.
Denne overgangen ser Hardt og Negri i sammenheng med den konflikten de mener de moderne samfunnenes transcendens står overfor i forhold til kapitalismens immanens. De hevder Karl Marx var inne på det samme i sin redegjørelse for overgangen mellom arbeidets formelle og reelle subsumpsjon under kapitalen.
Hardt og Negri hevder de nevnte poststrukturalistenes arbeid kommer til kort, da de ikke tar i betraktning den betydning de mener endringene i produksjonen, overgangen fra det fordistiske industriarbeidet til det postfordistiske immaterielle arbeidet, har både for den imperiale maktutøvelsen og, ikke minst, for mulighetene for motstand mot det kapitalistiske herredømmets kontrollmekanismer i globaliseringens tidsalder.
Hardt og Negri, som arbeideristiske marxister, framholder arbeiderklassen som historiens drivende kraft, mens de tenker kapitalen, i forhold til den, som en passiv, reagerende kraft. De hevder imidlertid at arbeiderklassebegrepet ikke er i stand til å gripe de konstituerende kreftene som utgjør det politiske subjektet i opposisjon til det kapitalistiske herredømmets biopolitiske kontroll. Idet produksjonen blir immateriell opphører det fordistiske disiplinsamfunnets skiller mellom arbeidstid og fritid, mellom arbeid og liv, fordi det som produseres er subjektivitet og sosialitet. Mengden betegner for Hardt og Negri både en evig ontologisk mengde som i sin søken etter frihet har vist seg som historiens primære kraft, og den spesifikke mengden som konstitueres parallelt med det imperiale herredømmet, denne mengden er virtuell og mengdens prosjekt består i å aktualisere den.
Mine undersøkelser går altså fra et poststrukturalistisk til et kombinert arbeideristisk og poststrukturalistisk, et etter-arbeideristisk perspektiv på hvilke implikasjoner på mulighetsbetingelser for motstand mot og utviklingen av et alternativt politisk prosjekt i et samfunn der maktmekanismene antas å være immanent i produksjonen. En sentral problemstilling i min oppgave blir spørsmålet om hvorvidt det at verdien produseres i affektene gir grunnlag for å forvente en spinozistisk akkumulering av aktive affekter gjennom mengdens ontologiske produksjon. | nor |