Wittgenstein og religiøse proposisjoners nødvendighet : en studie av forholdet mellom språk, nødvendighet og virkelighet med utgangspunkt i wittgensteiniansk religionsfilosofi

Abstract

Denne oppgaven handler om Ludwig Wittgensteins forhold til religion og består av tre deler. Den første er en eksposisjon av Wittgensteins tanker om religion (med særlig henblikk på religiøs nødvendighet). Den andre delen er en kritikk av Wittgensteins tanker om religion og i siste del har jeg prøvet å lage en alternativ modell til Wittgensteins tanker.

Wittgenstein utviklet i sin senfilosofi et bestemt syn på religion. Dette synet var preget av hans tanker om språkspill og livsform. Hans tanker om religion er intimt knyttet til hans vekt på praksis, og religionsfilosofisk fremstår han som en anti-realist, non-kognitivist og med et non-referensialistisk syn på religiøst språk. Wittgenstein hevdet altså at religiøse proposisjoner ikke er empiriske slik som vitenskapelige testbare setninger er det, og han vektla handling fremfor den systematisk-teologiske kontemplative forståelse av religion.

Jeg mener imidlertid å ha vist at det er svakheter ved Wittgensteins synspunkter. For det første synes Wittgensteins avvisning av at religiøse doktrinale setninger kan være beskrivende eller er intendert som beskrivende setninger, å være problematisk. I kapittelet om dagligspråkets religiøse fenomenologi, prøver jeg å vise at det virker som om Wittgensteins syn her går imot den måten religiøse språkbrukere gjennom den kristne tradisjonen selv har oppfattet språket. Wittgenstein, som hevdet at filosofien skulle drive med begrepsterapi pga vår menneskelige hang til begrepsforvirring, synes altså selv i dette tilfellet å ha laget en begrepsforvirring.

Det er altså grunner til å stille spørsmålstegn ved det bildet Wittgenstein tegner av religion og religiøst språk. Det betyr ikke at vekten på praksis er irrelevant. Trolig kan bildet av religion nyanseres, og flere sider av religion og religiøst språk kan belyses. Hva som imidlertid synes å være klart, er at Wittgenstein gikk alt for langt i sin fideisme, og at hans non-referensialisme absolutt ikke er helt immun mot kritikk. Jeg mener derfor at den kristne tradisjonen bør kunne stå som et korrektiv til den wittgensteinianske religionsfilosofien som finnes i dag. Fra kristent hold kan det synet på religiøst språk som er diskutert i denne oppgaven betegnes som en form for vranglære. Religionens kognitive komponenter og det referensialistiske elementet ved religiøst språk er verdt å merke seg for den som ønsker å vurdere Wittgensteins tanker om religion, språk og praksis.

Avslutningsvis har jeg forsøkt å peke på en alternativ modell. I mine avsluttende refleksjoner har jeg prøvet å anvende tanken om en a posteriori nødvendig sannhet i religionsfilosofi.