| dc.description.abstract | Lar det seg gjøre å kombinere frihet med determinisme? Spinoza svarer bekreftende på dette spørsmålet. Jeg har i denne avhandlingen undersøkt Spinozas svar. Det jeg har kommet fram til, er at for å få til denne kombinasjonen, definerer Spinoza frihet som det å handle ut fra egen natur og determinisme som vesensdeterminisme. Med vesensdeterminisme mener jeg en determinisme som er uavhengig av tidsrekkefølge.
Det motsatte av å handle ut fra egen natur er å være styrt av den ytre naturen. For å bli fri må mennesket, ifølge Spinoza, bli ledet av fornuften.
Dette mener jeg er et fruktbart utgangspunkt, men siden fornuften også er en del av naturen, og at den er styrt av de samme kreftene som naturen selv, klarer ikke Spinoza å forklare hvordan mennesket kan være aktivt og dermed fritt. Enten må Spinoza si at fornuften er noe som gjør mennesket vesensforskjellig fra resten av naturen, og da bryter han ned sin egen naturalisme, eller så må mennesket reduseres til en automat.
Det problematiske begrepet for Spinoza er begrepet streben (conatus) som han definerer som et ikke-psykologisk begrep, som samtidig er den grunnleggende kraften i hele naturen. Mennesket så vel som steiner streber etter å forbli i sin væren. Dette må tolkes slik at enten har steinen en åndelig dimensjon, eller så blir mennesket redusert til en automat. Det første standpunktet kalles panteisme. Det andre kalles materialisme. Selv om Spinoza forkaster både materialismen og panteisme, mener jeg at hans ståsted likevel ligner svært på et materialistiske ståstedet.
For å undersøke om det virkelig går an å kombinere determinisme med frihet slik at mennesket forblir aktivt og dermed ansvarlig for sine handlinger, har jeg videre undersøkt to nyere filosofer, Harry Frankfurt og Joseph Raz.
Hos begge disse filosofene finner jeg et frihetsbegrep som ligner på Spinozas begrep. Frankfurt mener å finne løsningen i menneskets spesielle viljesstruktur. Ved å si at vi er fri i den grad vi har den viljen vi ønsker, mener Frankfurt at han har løst problemet. Dette blir etter mitt syn en altfor intern måte å løse problemet på. Frankfurt forsøker å isolere mennesket fra omverdenen og gjør mennesket til noe enestående som først er seg selv fullt og helt når det er frigjort fra ytre påvirkninger. Hvordan et slikt menneske skal klare å leve i et sosialt fellesskap, har jeg vanskelig for å se. Frankfurts sterkt individualistiske ståsted klarer like lite som Spinozas naturalistiske ståsted å fange opp det som er karakteristisk for mennesket.
Joseph Raz betoner at viljen er en autonom størrelse, men den må samtidig forholde seg til grunner. Når mennesket handler, må det forholde seg til det som det oppfatter som gode grunner. Dermed har Raz koblet aktivitetsbegrepet og dermed også frihetsbegrepet ikke bare til noe rent subjektivt, men også til noe objektivt og eksternt. Grunnene stammer fra utenverdenen, våre sosiale og miljømessige omgivelser. Samtidig betoner Raz slik vi oppfatter omgivelsene. Vi handler, slik Raz ser det, alltid ut fra det vi opplever som gode grunner. Begrensningen er vår opplevelse. For Raz blir problemet hvordan vi ut fra en slik subjektiv tro kan skape en felles forståelse.
Dette siste spørsmålet blir stående ubesvart. Dermed gir denne avhandlingen uttrykk for at en rent naturalistisk beskrivelse av menneskets situasjon er vanskelig fordi en slik beskrivelse ikke minst synes å stride mot slik mennesket selv opplever egen situasjon. | nor |