| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg satt meg fore å utforske muligheten for å basere en filosofisk ontologi - kalt Umwelt-ontologien - på Jakob von Uexkülls Umwelt-lære. En slik ontologi vil være en bio-ontologi, dvs. en ontologi ifølge hvilken mennesket ikke er det eneste levende vesenet som er et ontologisk subjekt.
Jeg antar, i overensstemmelse med Uexküll, at mennesker, dyr, protister og bakterier kan tillegges Umwelten, dvs. subjektive, sensoriske fenomenverdener. Selv om de ikke kan tillegges Umwelten, er også planter og fungi aktive fortolkere av betydningsfaktorene i sitt nærmiljø. Siden disse betydningsfaktorene fremtrer i form av sansekvaliteter, slik at alle levende vesener kan sies å oppfatte sansekvaliteter, kan ethvert levende vesen tillegges en individuell fenomenverden.
Mennesket skiller seg fra andre vesener ved, som del av sin Umwelt, å ha en konseptuell verden som blant annet resulterer i at menneskets Umwelt kan betegnes som en konseptualisert Umwelt. I likhet med hva som er tilfelle for enhver annen Umwelt-bærer, er imidlertid også menneskets Umwelt lukket i den forstand at den kun kommer til syne i original fremtoning for Umwelt-bæreren selv.
På grunnlag av dette er det naturlig å innta en relasjonistisk posisjon innen erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi, dvs. det standpunkt at det eneste vi kan utsi om verdens entiteter er hvordan disse fremtrer i møte med et subjekt som oss. Noe av det problematiske ved biosemiotikkens grunnlag er at Uexkülls relasjonisme og Peirces klassiske realisme er uforenlige.
Umwelt-forskningens materiale er prinsipielt begrenset til de elementene i forskerens Umwelt som også ser ut til å spille en rolle i forskningsobjektets Umwelt. Komplekse Umwelten og Umwelten som er svært forskjellige fra menneskets er særlig vanskelige tilfeller. Til spørsmålet om hvorvidt det finnes Umwelten som er prinsipielt utilgjengelige for empirisk forskning er en possibilistisk holdning rimelig.
Ifølge Umwelt-læren er det enkelte levende vesenet og dets fenomenverden én enhet, snarere enn to adskilte entiteter. Denne oppfatningen åpner for at tillegging av moralsk status ut fra en Umwelt-etikk kan innebære at ulike måter verden er på, og ulike måter å se verden på, tillegges verdi. Dersom man tillegger biosfæren, dvs. summen og helheten av alt liv på jorda, moralsk status, vil dette innebære at man også tillegger hele den kjente fenomenverdenen verdi.
Som følge av Uexkülls relasjonisme vil det imidlertid i en viss forstand også for Umwelt-ontologien være slik at mennesket er alle tings målestokk. | nor |