Abstract
Oppgaven tar for seg et estetisk syn Habermas formulerte tidlig på 80-tallet, og en kritikk som er kommet mot dette synet. Habermas syn er interessant fordi det forsøker å formulere ikke bare kunstverkene men det at betrakterne betrakter kunstverkene, og hvilket utbytte de kan ha av sine estetiske erfaringer. Alford har kommet med en kritikk av Habermas som hevder at den subjektive dimensjonen som Habermas beskriver egentlig er tom fordi språket får så stor plass hos subjektene, jeg forsøker å vise at dette ikke er problemet med den moderne kunstens resepsjon og produksjon selv om Alford kan ha rett i at dette er et problem på andre områder av Habermas tenkning.