Jürgen Habermas' kommunikative rasjonalitetsteori og handlingsteori

Abstract

Oppgavens fire kapitler utgjør en teoriintern drøfting og kritikk av sentrale sider ved teoriene. Kap. 1 og 3 rekonstruerer og klargjør teoriene. Kap. 2 og 4 kritiserer forhold ved henholdsvis rasjonalitetsteorien og handlingsteorien.

Det argumenteres for at Habermas’ disposisjonelle og ikke-disposisjonelle bruk av begrepet ”rasjonell” kan sammenkoples ved at den disposisjonelle bruk utspiller seg i den ikke-disposisjonelle. Hans kognitivismeposisjon drøftes. Habermas’ prosedurale rasjonalitet klargjøres og kritiseres i relasjon til en substansiell rasjonalitet, og det argumenteres for at Habermas’ vektlegging av det prosedurale og universalistiske synes å være knyttet til et kompetent ”jeg” i et ”vi”-perspektiv. Det argumenteres for at rasjonalitetsformene ikke kan forklares fullstendig ut fra talehandlingsteori alene. Spørsmålet om Habermas’ rasjonalitetsbegrep er for snevert drøftes ut fra at han eksplisitt (men ikke implisitt) synes å ha utelatt omsorgsrasjonalitet.

Oppgaven påviser at perlokusjonær handling ikke er identisk med strategisk handling i 1981-teorien, men at perlokusjoner er en undergruppe av strategisk handling. Videre påvises det i hans reviderte teori fra 1988, at strategisk handling nå er blitt en undergruppe av perlokusjonær handling. Kommunikativ og strategisk handling er ikke distinkte og utelukkende kategorier. Det påvises at det er den perlokusjonære og de to kommunikative handlingstypene (svak og sterk) som er gjensidig uttømmende. Modellmaktteorien anvendes for å kritisere Habermas’ ”ideelle samtalesituasjon”, og det foreslås at ”bevissthet om modellmakt” burde kunne inngå som en pragmatisk forutsetning for den ideelle samtalesituasjonen. Diskusjonen mellom Jon Elster og Erik Oddvar Eriksen & Jarle Weigård analyseres mht. om det er mulig med en strategisk bruk av språket i en kommunikativ setting. Analysen viser bl.a. at Elster synes å vektlegge en teoriekstern kritikk av strategisk handling i forhold til Habermas’ teori, mens Eriksen & Weigård klart anlegger en teoriintern kritikk. Det reises tvil om Elsters ”metodologiske individualisme” kan anvendes innenfor Habermas’ teori. Ved å innføre modellbegrepet innenfor Elsters metodetenkning synes strategisk språkbruk i en ellers kommunikativ setting å være identisk med modellmakt under gitte forutsetninger. Det er også gjort forsøk på å innføre bruk av modellmakt i Habermas ’ egen teori for så å vurdere spørsmålet om strategisk bruk av språket i en kommunikativ setting: Dersom tilhøreren er ubevisst interessespillet mht. allmenninteressen kontra en tildekket egeninteresse, er det argumentert for at slik språkbruk kan utgjøre modellmakt. Analysen av om talehandlingsteorien er et egnet ankerfeste for den kommunikative handlingsteorien munner ut i konklusjonen om et heller svakt ankerfeste, men at Habermas har bidratt til å endre tradisjonell talehandlingsteori slik at det er blitt noe større koherens mellom teoriene. Kritikken av teorien om gyldighetskrav ender opp med at Habermas kanskje bare har vist den interne sammenhengen mellom mening og gyldighet for det ene gyldighetskravet om objektiv sannhet. Til slutt kritiseres det todelte samfunnsbegrepet om system og livsverden. Det argumenteres for at livsverdenen ikke utgjør noen barriere mot gode argumenter. Det gis en forklaring på systemets frakopling fra livsverdenen. Habermas’ tese om kolonialisering av livsverdenen reiser en rekke problemer innenfor handlingsteori og samfunnsteori, særlig ut fra den stadig mer globale markedsøkonomi med dens ukontrollerbare og instrumentelle krefter. Moderne bevissthetsstrukturer er ikke utviklet så mye som de kunne, om moderniteten hadde tatt en annen retning. Bredden i rasjonalitetspotensialet er bare blitt kontrafaktisk. Går vi mot en global kolonialisering av vår private sfære? Av vår offentlige sfære?