Om Avhengighet, Viljesvakhet og Omsorg

Abstract

Masteroppgave i filosofi Om avhengighet, viljesvakhet og omsorg Av Peder Solvang Sammendrag

Et sentralt poeng i denne oppgaven er at avhengighet bør forståes som en intensjonal tilstand. En slik tilstand konstitueres av impulser som er rettet mot tilfredsstillelse av en trang eller fjerning av et ubehag. Jeg kaller slike impulser A-impulser. Den fysiologiske avhengigheten påvirker åpenbart A-impulsenes rettethet, og er i mange former for avhengighet en vesentlig faktor. Men den fysiologiske avhengigheten i seg selv er ikke nok for å kalles avhengig. Ett enkelt eksempel kan illustrere dette. Hvis en person over en periode har mottatt morfin uten å vite hva han har fått, da vet ikke denne personen hva det som plager ham når morfinen uteblir. Han vet heller ikke hva han skal gjøre for å kvitte seg med plagene. Dette er fordi han ikke har knyttet kognitive bånd mellom substansen morfin og nytelse, og ikke motiverende bånd mellom atferd og fjerning av ubehag. En person i denne tilstanden befinner seg på hva jeg kaller nivå 1 i avhengighet. Dette, vil jeg argumentere, er ikke nok for å være avhengig i egentlig forstand. I tillegg må de nevnte motiverende og kognitive bånd foreligge. Når disse foreligger, er individet på nivå 2. Først på dette nivå vil jeg bruke betegnelsen avhengig av morfin om denne personen. Dette vil ikke si at bare mennesker kan være på nivå 2. Dyr, for eksempel en mus i et laboratorium, kan også ha intensjonale tilstander og være avhengige i på nivå 2. De utvikler motiverende bånd mellom atferd og fjerning av ubehag, og kognitive bånd mellom substans og nytelse. I tillegg til nivå 1 og 2 snakker jeg om avhengighet på et tredje nivå. På nivå 3 forholder den avhengige seg kritisk til spørsmålet om A-impulsene skal tilfredsstilles eller ikke. Jeg opererer på en antakelse om at bare mennesker er på nivå 3. Å være på nivå 3 er heller ikke i seg selv en konstituerende del av å være avhengig. En avhengig mus er for eksempel på nivå 2. Det er også mulig å være et avhengig menneske på nivå 2. Men, jeg vil anta (uten å argumentere for det) at mer eller mindre alle avhengige mennesker har forholdt seg kritisk til de impulser som konstituerer deres avhengighet. Hvis en avhengig gjør (eller har gjort) dette, er han på nivå 3. Filosofer som omtaler avhengighet, setter det ofte i sammenheng med begrepet viljesvakhet eller akrasia. Donald Davidson bruker ordet inkontinens om viljesvakhet. En vanlig fremstiling av en viljesvak handling, er å si at det er en intensjonal, men irrasjonell handling i strid med en dom om hva som er det beste å gjøre. Mitt mål er å kritisere og supplere en klassisk forståelse av viljesvakhet ved hjelp av Frankfurts modell for selvet. I min tolkning av Frankfurts modell for selvet, er selvet er en funksjon av hva det har omsorg for (bryr seg om). Hvordan en person handler bestemmes av hva personen faktisk bryr seg om; og hva han bryr seg om er ikke nødvendigvis en funksjon av han dømmer det ville være best å bry seg om. I fremstillingen til Davidson synes viljesvakhet å være en funksjon av hva en person dømmer som bedre eller dårligere for ham selv. Jeg ønsker i motsetning til dette å fremstille viljesvakhet mer som en funksjon av en persons omsorg for seg selv. I lys av Frankfurts modell for selvet kan en altså forstå viljesvakhet i forhold til en persons omsorg. Oppgaven omtaler sammenhengen mellom omsorg, vilje og avhengighet. Frankfurt har kanskje ikke en definisjon av, eller en teori om, viljesvakhet. Men hans modell kan anvendes til å supplere den klassiske forståelsen av dette. I lys av hans begrep omsorg, synes det som en bør bedømme handlinger ved å se på hvordan en person forholder seg til sin egen vilje. Eller mer bestemt, hvordan aktøren forholder seg til at hans vilje uttrykker seg som den gjør. Spørsmålet en kan stille er om det, i lys av dette, blir riktig å fremstille viljesvakhet som en funksjon av hva aktøren dømmer som best eller dårligst, slik den klassiske tilnærmingen gjør. Min idé er at evnen til å vise omsorg er en grunnleggende egenskap ved menneskets vilje, bevissthet og handlingsliv. Denne dimensjon ved mennesket får man kanskje ikke tak i ved å anta at det først og fremst er et rasjonelt dyr. Alternativt kunne en si, at hvis en skulle få tak i hva det vil si at mennesket er et rasjonelt dyr, er det vesentlig å få tak i hva som kjennetegner vår evne til å vise omsorg og kjærlighet.