| dc.description.abstract | Poetikken har av mange blitt sett på som først og fremst en utgreiing av tragediediktningen som litteratur, ikke teater. Aristoteles' teori om tragedien holdes nærmest ansvarlig for et etterfølgende syn på litteratur som en høyerestående og oppbyggende form for kunst, mens teateret blir skjøvet ut i skyggen og ansett for å være vulgært og skadelig eller i det minste kulturelt verdiløst. Dersom man velger å se Aristoteles' teori som et forsøk på å redde tragedien fra Platons kritikk kan det virke som om han gjør dette på bekostning av den teatrale fremføringen. Mens Platon aldri behandler tragediediktningen som noe annet enn i den teatrale formen den hadde i hans samtid, gjør Aristoteles visse grep som etter sigende skal drive en kile inn mellom diktningen og dens teatrale realisering og for første gang gjøre det mulig å se teksten som et frittstående arbeid. Det er flere grunner til dette. For det første åpner Poetikken med utsagnet om at det som skal diskuteres er poesi, noe som for en moderne leser trekker tankene i retning av et skriftlig, frittstående arbeid. Dertil kommer utsagn som "tragedy s capacity is independent of performance and actors", "tragedy achieves its effect even without actors movement reading makes its qualities quite clear" og tragedy has vividness in both reading and performance , uttalelser som synes å være en klar indikasjon på at det her er snakk om en kunstform som utmerket godt kan klare seg med en tekstlig fremstilling. I tillegg til dette kommer det faktum at det Aristoteles synes å nærmest ignorere de visuelle aspektene, noe som oppfattes som lite trolig at han ville gjøre dersom han mente at tragedien nødvendigvis måtte fremføres som teater. Hadde det vært slik, tenker man seg, ville han sannsynligvis kommet opp med en mer omfattende teaterteori. Det gjør han ikke, tvert i mot vier han stor plass til betraktninger omkring den språklige utformingen. Kapitlene 19-22 samt kapittel 25 behandler dette temaet utførlig. Av tragediens seks elementer er bare plotet viet større plass. Plotkonstruksjonen, det vil si historieforløpet, og de språklige aspektene synes altså å være Aristoteles fokus.
Denne oppgaven tar sikte på å undersøke forholdet mellom tekst og teater i Poetikken. Hvilken status gir Aristoteles teksten og hvilken status gir han den teatrale fremføringen? Det dreier seg altså ikke bare om hvorvidt han mener at tragedien skal eller ikke skal fremføres i teateret, men også om hvorvidt Aristoteles skulle ha sympatier i retning av hans samtidige elite, hvor det antageligvis var en utbredt skepsis mot teateret som kunstform. Hovedfokus i første del av oppgaven er en undersøkelse omkring hvorvidt han egentlig ønsker seg en skriftlig eller resitert variant av tragedien. Deretter ser vi nærmere på hvorvidt han anser de visuelle elementene for å ha noen hensiktsmessig rolle i formidlingen av tragedien. Vi vil se at Aristoteles har et svært balansert syn på de teatrale elementene. Plotkonstruksjonen er selve reisverket i tragedien og følgelig det viktigste elementet. Likevel tilfører de teatrale elementene, forutsatt at de blir brukt på riktig måte, ettertraktede kvaliteter til tragedien. | nor |