| dc.description.abstract | Tilpasset utdrag fra innledningen:
Denne oppgaven er en drøfting av to filosofiske teorier om teknologi, og fokuserer på teorienes teknologikritiske orientering og deres perspektiver på radikal endring av det de fremsetter som kritikkverdig. Den ene teorien som drøftes er Martin Heideggers omfattende og svært innflytelsesrike modernitets- og teknologifilosofi. Tilgrunn for denne teorien ligger et syn på teknologien som autonom. Den andre teorien er den nålevende amerikanske filosofen Andrew Feenbergs teori om demokratisk rasjonalisering av forvaltningen og utviklingen av teknologi. Tilgrunn for denne teorien ligger en kritikk av Heideggers syn på teknologien som autonom, og den argumenterer i stedet for at teknologien må forståes som menneskelig kontrollert. Disse forskjellige grunnsynene på teknologien har selvfølgelig mye å si for både de kritiske orienteringer og perspektivene på endring som teoriene innebærer.
Vesentlig i teknologifilosofien er spørsmålet om teknologien kan sies å ha en essens og om så, hva denne essensen er. Ikke minst er det interessant å avklare forholdet mellom en bestemmelse av teknologiens essens, kritikken og de gitte perspektiver på endring en slik teori innebærer.
Konsepter om en essens ved teknologien avhenger av hvilket perspektiv på teknologien man legger til grunn og bygger sin teori på. En filosofisk teori vil stort sett forsøke å legge til grunn et bredt perspektiv, eller en bred forståelse, av teknologi, i motsetning til den kanskje snevrere forståelse som man opererer med i det daglige eller i vanlig ingeniørvirksomhet. Men, slik det kan være en fare for at man forstår teknologien for snevert til å kunne gjøre noen kritiske vurderinger av den, kan det likeså gjerne være en fare i at man går så opp i en bredere forståelse at man med sine begreper og sin teori foretar abstraksjoner i en slik grad at et begrep som teknologi nær sagt ikke lenger viser til de konkrete teknologier i det hele tatt. Som det utrykkelig blir vist til i oppgavens to første kapitler, synes nettopp dette å være tilfellet i Heideggers teori om teknologien. Jeg mener Heidegger legger frem en forståelse for, og danner et begrep om teknologi, som så å si fullstendig overskrider de teknologiske innretninger, systemer og konkrete tekniske handlinger. For Heidegger står i stedet teknologi frem som selve den moderne tekniske nytteorienterte måte man i hele tatt forstår og forholder seg til verden på. I følge han er nettopp dette teknologiens vesen dens essens. Jeg skal ikke foregripe hans teori her, men ønsker å påpeke: 1) At Heidegger i sin teori fremstiller teknologi i hovedsak som noe annet enn de teknologiske innretninger, systemer og handlinger. 2) Han vektlegger teknologien som et forhold og en forståelse vi har til verden i generell form, og 3) at denne ikke er i overensstemmelse med hva han bedømmer som en autentisk måte å forstå og forholde seg til verden i øvrighet på. I tillegg vil jeg bemerke at muligheten for noen radikal endring av teknologien på bakgrunn av Heideggers teori synes å være beskjeden. Det er fordi den eneste meningsfulle endring han ser for seg, fordrer en fullstendig forandring av hvordan mennesket forstår seg på verden. Siden Heideggers kritikk av teknologien er mer eller mindre total, evner han derfor ikke å legge for dagen et noen lunde realistisk normativt handlingsprogram eller lignende, for en endring. I stedet ender teorien opp med å kun antyde en særskilt passiv holdning til teknologien og en avventning av en ny tid hvor ikke teknologien står som den rådende og nær sagt eneste måte å ha en forståelse av verden på. Dette er for øvrig et perspektiv han stiller opp etter å først ha prøvd ut sine teoretiske ansatser som en filosofi for nasjonalsosialismen i Tyskland i tiden før 2. verdenskrig. Han trodde da at hans teorier ville kunne medføre en slik gjennomgripende endring.
For å avklare hvorvidt teknologien nødvendigvis må forståes slik Heidegger gjør, vil denne oppgaven blant annet diskutere hans særskilt essensialistiske forståelse av teknologien. Dette gjøres ved hjelp av Andrew Feenbergs teknologiteori. Feenbergs kritikk av teknologien går ikke ut på om den representerer noe autentisk eller ikke. Han anser derimot teknologien for å innebære undertrykkende og fremmedgjørende sosiale maktforhold. Dette er maktforhold, mener han, som legitimeres av ugyldige forestillinger om teknologiske imperativer for forvaltning og utvikling av teknologi. På sin side gjør han bruk av visse sosialkonstruktivistiske perspektiver når han fremlegger sin forståelse av hva teknologien derimot må kunne sies å være. Dette er perspektiver som står i kontrast til den essensialisme Heidegger forfekter, idet teknologi forståes i termer av nettopp de konkrete innretninger og systemer, samt deres bruk og nytte, og ikke minst i sosial og historisk kontekst. Fra et radikalt sosialkonstruktivistisk ståsted har teknologien ingen tilgrunnliggende essens som sier noe om hva teknologi egentlig er, i motsetning til Heideggers teori. Feenberg danner derimot en viss sorts syntese mellom en egenartikulert essensialisme og visse sosialkonstruktivistiske perspektiver. Denne danner grunnlaget for en teoretisering om teknologi som forespeiler muligheter for en noe mer realistisk radikal endring av teknologien. Som oppgaven tar opp, er det av all vesentlighet å ha en forståelse av teknologien som allerede i den deskriptive bedømmelsen innebærer visse konstruktive normative ansatser som opponerer mot det kritikkverdige man ser i eller legger til teknologien. I motsetning til Heidegger sin teori, mener jeg Feenbergs teori evner dette.
Som det vises til i oppgaven, hevder Feenberg at teknologien i all vesentlighet er sosialt styrt og at menneskelige tekniske handlinger og valg alltid ligger implisitt i teknologien. Dette gjelder både for utviklingen av teknologi, og for den generelle forvaltningen av den. Det viktige er derfor å fremheve disse innsikter og reformulere dem i demokratisk orienterte termer, mener Feenberg. Grunnlaget for en demokratisk styring mener han å finne i selve de tekniske nettverk som ethvert menneske befinner seg i, på arbeidsplassen, skolen, som pasienter, som reisende osv. Det demokratiske i hans teori innebærer disse gruppenes intervenering ovenfor de rådende styreformer som gjelder for den teknologi eller teknologiske nisje de står ovenfor. Disse kan variere i form og innhold, men Feenberg viser eksempelvis selv utførlig til legfolks intervenering i de tidlige formene for elektronisk informasjonsutveksling som ble til internett, og han viser til hvordan en stor gruppe amerikanske Aids-pasienters intervenering ovenfor utviklingen av medisiner, gjorde det mulig for allerede dødsdømte pasienter å delta i seriøse forsøk med nye medisiner. Feenbergs visjon om en demokratisering av teknologien går derfor ikke ut på å trekke teknologien som sådan inn i den formelle politikken - selv om han ikke er helt fremmed for dette også eller legge til rette for at enkeltindivider skal kunne stemme frem den ene eller andre enkelte teknologi eller lignende. Feenberg viser derimot til at man kan benytte de mekanismer som allerede ligger til grunn for forvaltningen av teknologi og dens utvikling i dag, og sette dem i en radikal-demokratisk orientert kontekst. Denne teorien synes for øvrig å være svært god med hensyn til potensialet for radikal endring, men den er likevel svært ambisiøs. Det er derfor på sin plass å stille visse kritiske innvendinger til denne, hvilket også gjøres. | nor |