Abstract
Hovedregelen for alle stater bør være å unngå bruk av væpnet makt og vold når konflikter skal løses. Men det finnes legitime unntak til denne regelen. FN-paktens artikkel 51 slår fast at alle nasjoner har lov til å forsvare seg når de blir angrepet. Imidlertid er det ikke tilstrekkelig definert hva dette unntaket innebærer. Hva er kriteriene for å kunne kalle noe et angrep? Og hva slags selvforsvar er eventuelt tillatt? Denne oppgaven sikter mot å klargjøre de normative aspektene ved angrep som kan sies å være en form for selvforsvar, nemlig preventive angrep ( preventive strikes ) eller forkjøpsangrep ( pre-emptive strikes ), slik begrepene blant annet har vært brukt i debatten om Irak-konflikten etter 11. september 2001.
Hva er det som gjør en krig rettferdig? Utgangspunktet mitt var opprinnelig Irak-konflikten, som Bush-regjeringen har forstått som en del av krigen mot terror . Hvilke premisser burde ha vært tilstede, eller burde ha vært hevdet fra USAs side, for å kunne motivere et legitimt angrep? Når vil det kunne hevdes med rette at faren for angrep er stor nok til at et motangrep er legitimt? Sett fra rettferdig krig-teoriens ståsted, hva ville ha gjort krigen i Irak legitim?
Den nye doktrinen fra Bush-regjeringen fikk store konsekvenser, og fordrer nærmere oppklaring. Det er glidende overganger mellom de forskjellige typene forhåndsangrep. Imidlertid utelukker ikke disse gråsonene mellom kategoriene at det faktisk eksisterer viktige skiller, og at behovet for å gjenkjenne en type argument fra et annet for å unngå lignende konflikter, faktisk er stort, noe nettopp Irak-krigen demonstrerte.