Om formidling og forståelse i den praktiskmoralske diskursen

Abstract

I denne oppgaven har jeg analyserert strukturene i den praktiskmoralske diskursen. Med praktiskmoralsk diskurs mener jeg samtaler der to eller flere personer forsøker å bli enige om hva som i praksis er moralsk riktig eller god handling i forhold til saken de diskuterer. Det kan for eksempel være enkle dagligdagse samtaler, som når foreldre forsøker å bli enige om hvorvidt det er moralsk riktig å tillate husets syvåring å se Dagsrevyen, eller mer kompliserte samtaler, som når arbeidskollegaer forsøker å bli enige om hvor grensene for lojalitet går. Håpet har vært at jeg skulle oppdage elementer som kan bidra til å bedre mulighetene for konsensus i slike samtaler. Jeg ønsker å identifisere forventninger deltagerne bør kunne ha til hverandre og seg selv, og videre hvordan mulighetene for konsensus øker dersom disse forventningene etterleves. Det er i denne forbindelse spesielt tre spørsmål jeg fokuserer på: Hva vil det si å formidle? Hva vil det si å forstå? Hva hindrer og fremmer formidling og forståelse?

En praktiskmoralsk diskurs synes å bestå av personer som veksler mellom å formidle og forstå. Gjennom å belyse formidleroppgaven og forståelsesoppgaven håper jeg det skal være mulig å identifisere kjennetegn ved strukturene til slike samtaler. Jeg ønsker så å undersøke om vi med rimelighet kan kreve noe av hverandre og oss selv i tilfeller der vi hevder vi driver med praktiskmoralsk diskurs.

Jeg har tatt for meg tre sentrale filosofer fra tre helt forskjellige tider. Disse har i utgangspunktet relativt ulike tilnærminger til formidling og forståelse. Filosofene jeg har viet oppmerksomhet er Platon, Gadamer og Dewey. Platon er startpunktet for oppgaven. For at det i det hele tatt skal være noe å forstå, så må noe formidles. Platon synes i den sammenheng å både skrive om formidling, og være en som forsøker å ta formidleroppgaven på alvor i praksis. Gadamer er den neste teoretikeren jeg analyserer. Gadamer analyserer de ontologiske strukturene til forståelsesaktiviteten, og viser oss gapet det er mellom den som er klar for nye forståelseserfaringer og den som ikke er det. Den siste teoretikeren er Dewey. Han belyser psykologiske krefter som kan virke hindrende og fremmende på både formidling og forståelse. Han beskriver disse kreftene, og beskriver samtidig strategier som kan å bidra til at vi kan håndtere dem. Oppgaven går så over i en fase der de ulike delene som er studert blir sammenlignet og blir forsøkt forent i en større koherent helhet. Oppgaven avsluttes ved å undersøke mulige praktiske konsekvenser.