Behandlingsunnlatelse. Leger og aristotelisk klokskap

Abstract

Jeg tok utgangspunkt i temaet behandlingsunnlatelse (passiv dødshjelp). Min arbeidshypotese var at beslutninger om å la pasienter dø i fred er tilfeldige i det norske helsevesen. Leger har det formelle ansvaret for å fatte disse avgjørelsene. For å undersøke dette nærmere sendte jeg et spørreskjema med 4 sanne kasus til 50 leger og andre yrkesgrupper. Felles for pasienten var at det ikke var gitt hvorvidt de skulle gjenopplives ved en hjertestans. Avgjørelsene havnet i en "moralsk gråsone". Jeg fant dygdsetikken slik den er formulert av Aristoteles å gi en tilfredsstillende handlingsteoretisk plattform i disse avgjørelsene. I et dygdsetisk perspektiv er aktørens beskaffenhet den avgjørende faktoren for gode handlinger moralsk bedømt. I konklusjonen hevdet jeg at legene må tilstrebe seg ervervelsen av aristotelisk klokskap. Jeg hevdet avslutningsvis også at aristotelisk klokskap har sitt nedslagsfelt langt utover den opprinnelige problemstillingen, og har sin absolutte relevans i dagens samfunn.