John McDowells Mind and World : Aristoteles' etikk som et forbilledlig eksempel på en naturalisme av sekundær natur

Abstract

I Mind and World foretar John McDowell en undersøkelse vedrørende mulighetsbetingelsene for intensjonalitet: hva må være tilfellet ved sinn/verden-relasjonen dersom tankene våre skal kunne være om den verden vi tar inn via sansene? McDowells prosjekt i Mind and World har slik sett likheter med Kants prosjekt i Critique of Pure Reason, og et av McDowells budskap er også at Kant fremdeles bør spille en sentral rolle i vår diskusjon om hvordan tankene våre knytter seg til virkeligheten. Kants begrepspar "spontanitet" og "reseptivitet" samt hans innholdsmettede formulering "Thoughts without content are empty, intuitions without concept are blind” passer som hånd i hanske for McDowells diskusjon. Det betyr imidlertid ikke at McDowell slutter seg til Kants filosofi og konklusjoner. McDowell analyserer Kants prosjekt til å ende opp i en uøsket idealisme – sett i lys av det transcendente perspektivet – hvor den empiriske verden faller utenfor vår konseptuelle sfære. Dette er for McDowell et helt uakseptabelt resultat fordi det innebærer at tankene våre ikke er om verden som sådan. McDowell har stor respekt for Kant som filosof, men hevder at Kant – situert midt i opplysningstiden med dens mekanistiske natursyn som han var – selv manglet ressurser til å kunne etablere en tilfredstillende løsning vedrørende sinn/verden-relasjonen. McDowells egen løsning innebærer dermed naturlig nok å sette Kants innsikt inn i et tilfredsstillende filosofisk rammeverk, hvilket gjør det mulig å forstå hvordan tankene våre kan være om verden slik denne er. Sentralt i det rammeverket McDowell introduserer står den aristoteliske idéen om sekundær natur (second nature). Gjennom idéen om sekundær natur kan fornuft og natur gjenforenes og mening bringes tilbake i naturen – uten å måtte ty til spekulativ metafysikk. Dette innebærer en utvidelse av det moderne naturbegrepet: det følger ikke av moderne naturvitenskapelig suksess, hevder McDowell, at begrepet "natur" ikke kan romme mer enn hva vi vanligvis legger i dette begrepet. I kraft av idéen om sekundær natur er det mulig å forstå mennesket som en rasjonell etisk aktør – hvilket i kraft av en sui generis spontanitet evner å respondere på fakta og verdier slik disse forekommer i en ytre realitet, en realitet det er forbundet til via begreper – som en integrert del av naturen. Det er slik naturen er. Med utgangspunkt i Aristoteles' etikk belyser McDowell idéen om sekundær natur, og hans budskap, begrunnet i en terapeutisk/quietistisk common-sense-inspirert tilnærming, er at også moderne filosofi er i sin fulle rett til å operere med den friheten – i form av muligheten til å kunne respondere på grunner – som er innbakt i denne pre-moderne idéen. McDowells tolkning av Aristoteles' etikk, og hans anvendelse av Aristoteles' etikk som et forbilledlig eksempel for den naturalisme av sekundær natur McDowell selv presenterer, danner dermed en historisk tese i Mind and World. Med bakgrunn bl.a. i en bredere gjennomgang av relevante deler av Aristoteles' korpus argumenterer jeg for at McDowells tolkning av Aristoteles' etikk er feilaktig, og at han dermed ikke er i sin rett til å bruke Aristoteles som en støtte for sin egen naturalisme slik han gjør. Den kontrasten som dermed fremkommer mellom McDowell og Aristoteles danner et grunnlag hvilket jeg så vurderer McDowells naturalistiske versjon av "absolutt idealisme" i lys av. Selv om jeg anser McDowells prosjekt til å ha mye for seg, argumenterer jeg for at McDowell kunne oppnådd vesentlig mer av hva han er ute etter – "oppdagelsen som gir filosofien ro" og "å være hjemme i verden" – dersom han i en prinsipiell forstand var åpen for å inkludere ressurser Aristoteles selv legger til grunn; ressurser McDowell tilkjenner hverken Aristoteles eller seg selv.