| dc.description.abstract | Oppgavens mål og metode er en gjennomgang av Kants allmenne logikk. I Kants erkjennelsesteori fremstår den allmenne logikk som et viktig grunnlag. Den allmenne logikk er en fornuftsvitenskap og frembringer erkjennelse som ikke er avhengig av støtte fra sansningen, dvs. fra erfaringen. Dette forhold at både forstand og fornuft har den evne til erkjennelser a priori, er den allmenne logikkens grunnlag og gjør den til en allmenn og nødvendig dvs. objektiv gyldig vitenskap. Enhver erkjennelse må for å kunne oppnå objektiv gyldighet underlegge seg de regler som den allmenne logikk foreskriver. Den allmenne logikk er ikke en empirisk vitenskap som gir oss erkjennelse om hvordan vi tenker, men en vitenskap a priori, som gir oss regler for hvordan vi bør tenke. Den er altså en vitenskap som gir oss regler for måten vi skal tenke på, altså regler for den form vi skal ikle objektet, når vi tenker det. Som vitenskap har den allmenne logikk forstanden overhodet som objekt dvs. forstandens og fornuftens form, og som igjen er det samme som tenkningens form. I enhver tenkning og erkjennelse skiller vi mellom materie og form. Materien er objektet eller det vi skal tenke eller erkjenne. Det er til syvende og sist sansningen gjennom anskuelse som leverer materialet til forstanden. Formen er den måten som vi tenker eller erkjenner objektet eller materien på. Det er med andre ord vår intellektuelle evnes spontanitet som virker på de forestillinger av objektet som anskuelsen gir forstanden. Hva er tenkning? Det er erkjennelse gjennom begreper. Hva er erkjennelse? Det er tydeliggjøring av objekt. Hva er tydeliggjøring? Det er å bli bevisst mangfoldet i objektet. Når jeg finner i begrepet legeme, at det har kjennetegnet ugjennomtrengelighet, så har jeg en erkjennelse av legeme, fordi jeg kan si: ”alle legemer er ugjennomtrengelige”. I dette utsagn legger jeg inn i legeme en regel, nemlig ugjennomtrengelighet, som bestemmer begrepet legeme, dvs. måten vi behandler dette begrep på, er bestemt av den regel som vi tilordner begrepet. Jeg har en bevissthet om legeme i alle de sammenhenger hvor jeg bruker begrepet. Det samme gjelder anskuelsen: ”melkeveien er sammensatt av stjerner”. Jeg erkjenner Melkeveien fordi jeg har en bevissthet om dens mangfold. ”Cicero er lærd” er et annet eksempel på tenkning eller erkjennelse. Når jeg ved hjelp av begrepet lærdhet, tilordner Cicero den regel å være lærd, så vil jeg i alle de sammenhenger som jeg betrakter Cicero, se ham som lærd. Så i det nevnte utsagn forbinder jeg to begreper med hverandre, og det er når jeg anvender den allmenne logikkens regler til å forbinde disse begreper med hverandre at jeg får et objektivt gyldigt forhold, en erkjennelse. De regler som jeg anvender til denne handling er allmenne og nødvendige regler, dvs. regler som ligger i forstanden a priori, altså regle som alle tenkende vesener har og som er betingelsene for at vi kan tenke og erkjenne. Den allmenne logikkens regler inndeles i kvantitet (alle, noen), kvalitet (positivt, negativt), relasjon (sannhet) og modalitet (visshet).
Den allmenne logikk kan bare utøve sitt virke i den allmenne sfære, dvs. ved bruk av allmenne forestillinger, begreper. Når vi anskuer, så anskuer vi objektet som det er akkurat i øyeblikket, den umiddelbare forestillingen av objektet, dvs. objektet som singulær eller individuell forestilling. Vi kan ikke erkjenne objektet som det er i seg selv. Det er bare gjennom anskuelse og begrep at vi kan erkjenne det. Anskuelsen gir oss objektet som sanset, altså som subjektivt. Begrepet tilordner en regel til dette sanseobjektet og gir det objektiv gyldighet. Det er med andre ord den bestemte måten som sanseobjekt og begrep forbindes med hverandre på, som betsemmer erkjennelsens objektive gyldighet. Denne bestemte måten må være både allmenn og nødvendig, dvs. den må gølge reglene til den allmenne logikk.
Enhver forstandshandling kan føres tilbake til det å dømme. Jeg feller en dom når jeg tenker, når jeg erkjenner, dvs. enhver forstands- og fornuftshandling er en dom. Det er altså i dommen at den allmenne logikkens regler kommer til anvendelse. De bestemte domsformer som fremstår, avhengig av hvilken logisk regel som gjelder, setter Kant opp i en oversikt som han kaller forstandens logiske domsfunksjoner, domsformer eller domsmomenter. Opp i mot denne oversikt setter han en tilsvarende, som gjelder for de rene forstandsbegreper eller kategorier. Det er i forbindelse med de rene forstandbegreper at den transcendentale logikken kommer inn i bildet. I gjennomgangen av den allmenne logikk forsøker jeg å komme frem til domsmomentene. Jeg forsøker å vise sammenhengen mellom domsfunksjoner de rene forstandsbegreper. Men før det, går jeg gjennom de rene forstandsbegreper som begreper og hva det innebære at de er rene dvs. uten noe forhold til sansningen.
Grunnen til at jeg har valgt å trekke inn andre vitenskaper enn den allmenne logikk i oppgaven, er for å illustrere betydningen av Kants erkjennelsesteori. Det er spesielt matematikken som har gitt Kant et viktig bidrag til å forstå vår forstandsevne og spesielt fornuften. For både matematikken og filosofien er fornuftsvitenskaper, men deres erkjennelse a priori er av to slags hva angår måten å oppnå fornuftserkjennelse på, eller måten fornuften brukes på. Matematikken er nemlig fornuftserkjennelse ut fra konstruksjon av begreper, men filosofi er fornuftserkjennelse ut fra bare begreper, dvs. matematikken fremstiller begrepene, mens begrepene blir gitt filosofien. Hovedvekten legges imidlertid på en gjennomgang av Kants allmenne logikk. | nor |