| dc.description.abstract | Min hypotese er at mange Kant-tolkere har satt til side hele eller vesentlige deler av Kants transendentale idealisme. Som følge av dette avskaffer de mer eller mindre Kants idé om en noumenal verden (verden i seg selv), i tillegg til den fenomenelle verden (verden slik den fremtrer for oss). Konsekvensen av denne lesningen er at de opererer med et naturbegrep som bare rommer verden slik den fremtrer for oss – den fenomenelle verden, mens deres begrep om erfaring og kunnskap handler om de forestillinger og begreper de har om denne. Jeg mener at Kant har et annet begrep om erfaring enn disse lesningene representerer. I lys av den første innledningen til Kritikk av dømmekraften viser jeg at Kants begrep om erfaring handler om at subjektene setter seg i forbindelse med tingene gjennom å felle reflekterende dommer. Kant har et begrep om naturens teknikk som refererer til dens iboende eller naturlige kausalitet. Dette til forskjell fra naturens mekanikk som refererer til hvordan vi analyserer og beskriver naturen med utgangspunkt i hvordan den fremkommer for oss (empirisk). Når subjektet, ifølge Kant, erfarer, setter dømmekraften seg i forbindelse med naturen som teknisk.
Erfaring skjer, ifølge Kant, ved at dømmekraften, som er grunnet i evnen til begrepslighet (forstand) og evnen til innbildningskraft (fornuften), feller reflekterende dommer. Når det er harmoni eller disharmoni mellom det som ”bildes inn” og evnen til begrepslighet gir dette seg uttrykk i en følelse av lyst eller ulyst. Dette er imidlertid ikke en sanselig følelse, men en slags indre stemthet som ikke kan settes på begrep. Disse dommene er følgelig subjektive. Dette er dommer som sier noe om hvorvidt det som ”bildes inn” er av en slik karakter at subjektet kan erfare det. Dømmekraften forutsetter at naturen skal være organisert som en helhet/enhet bestående av deler, som er slik at de kan utbokstaveres gjennom empiriske lover. Dette er dømmekraftens prinsipp, et subjektivt prinsipp. Det forutsettes med andre ord at det er et samsvar og følgelig forbindelse mellom verden og tingene, forstått henholdsvis som tekniske – gitt ved sin indre kausalitet, og tingene forstått som mekaniske – gitt ved sin fremtredelse. Kants begrep om natur og følgelig erfaring av denne, innbefatter både en fenomenell og en noumenal verden – ikke bare en fenomenell verden slik mange av hans tolkere legger til grunn.
Erfaring handler for Kant om at subjektet setter seg i forbindelse med naturen gjennom å felle reflekterende dommer som gir seg uttrykk i en følelse. Følelsen bygger på forstanden (evnen til begrepslighet) og fornuften (innbildningskraften). Dette kan minne om en slags rasjonell følelse – en indre stemthet eller reseptivitet. Jeg mener at mange tolkere av Kant, ved å se bort fra det jeg mener er Kants virkelige begrep om erfaring, også utelater dette følelsesaspektet hos Kant som skiller seg fra følelsen, forstått som sanselige og modifiserbare av ytre påvirkning. Jeg argumenterer for at Kants virkelige begrep om erfaring fører til at mennesket både qua noumenon og qua fenomenon blir sett på som en del av naturen, og altså ikke bare som fysisk fremtredelse. Følgen av Kants begrep om erfaring er nettopp at erfaring ikke bare handler om en rasjonell tilnærming til naturen, men at følelsen også spiller en viktig rolle i og med erfaring. Jeg mener at Kants virkelige begrep om erfaring avskaffer skillet mellom mennesket som fysisk fremtredelse og mennesket som tenkende vesen. En forståelse av mennesket eller subjektet som del av naturen, både qua noumenon og fenomenon, tilbakeviser at subjektet er å forstå som determinert av sine omgivelser – at verden omkring er å forstå som ytre begrensninger som hindrer subjektets frihet. Naturen blir snarere subjektets mulighetsbetingelser og følgelig som betingelse for subjektets frihet. Dette harmonerer med Kants utsagn om at subjektet er fritt per definisjon – det er å forstå som fritt i sin konstitusjon. | nor |