| dc.description.abstract | I min hovedoppgave "Erfaring og frihet" tar jeg utgangspunkt i Theodor W. Adornos kritikk av det han referer til som det totalt forvaltede samfunn. Ifølge Adorno er det moderne amfunnet grunnleggende falskt: Samfunnet hevder å være en forsamling av autonome individer, en realisering av frihet og subjektivitet. Adorno er av en annen oppfatning. Sannheten er at det moderne samfunnet undertrykker sine medlemmer, og videre fratas disse sosiale objektene sin evne til erfaring slik at de ikke engang kan innse sin egen undertrykkelse.Dette er mulig fordi erfaringen som sådan reduseres til affirmasjon av det umiddelbart gitte.
Ifølge Adorno selv er erfaringen, og refleksjonen som sådan, negativ -en motstand mot å underkaste seg det umiddelbart gitte. Når en slik evne til motstand går tapt, hardette store konsekvenser etter Adornos mening. En sann praksis, korrekt moralsk atferd, er rett og slett utilgjengelig. I denne situasjonen må moralfilosofien ta form av teoretisk bevisstgjøring, en positiv moralfilosofi er ingen mulighet. Det er i hovedsak Adornos teoretiske bevisstgjøring jeg undersøker i min oppgave.
Detjeg vil forsøke å vise, er at 'frihet' for Adorno ikke er mulig uten det han kaller en forsoning mellom bevissthet og natur. I en forstand er det korrekt å si at 'frihet' ikke er frihet med mindre den kan erfares. Imidlertid kan 'frihet' "bare defineres negativt" ifølge Adorno, "på en måte som korresponderer med en konkret form for ufrihet". Alle positive definisjoner er en legitimering av den liksom- frihet som viser seg i samfunnet. Det som fremtrer som frihet i det totalt forvaltede samfunn er ifølge Adorno intet annet enn en frihet til å velge mellom identiske kulturvarer. Dette er ikke frihet; det er "en hån mot friheten".
I min oppgave diskuterer jeg også Adornos kritikk av frihetsbegrepet hos Kant og Hegel. I forhold til Kant, er Adornos oppfatning den at "moralloven forderver friheten og gjør den til lydighet". Adorno er også skeptisk til Kants påstand om at frihet er mulig bare som en uavhengighet av all erfaring. For Adorno er både 'frihet' og 'erfaring' noe annet enn for Kant.
Hegels forestilling om den realisering av frihetens Idé som finner sted i den moderne staten faller heller også Adorno tungt for hjertet. Den forsoning mellom subjektiv og objektiv ånd - mellom subjektet og samfunnet det er en del av - som Hegel taler om, finner sted bare i hans egen bevissthet. Adorno er på ingen måte uenig med Hegels forestilling om frihet- den er en Idé som må bli til virkelighet, realiseres i verden. Det han kritiserer hos Hegel er påstanden om at friheten allerede er en realitet. Negasjonen blir hos Hegel positiv ifølge Adorno.
Selv om Adorno avviser alle positive defibnisjoner av frihet, innebærer ikke dette atvi ikke kan tenke 'frihet'.Ifølge Adorno må vi tenke frihet. Og nettopp dette viser at friheten er noe objektivt. Etter Adornos mening er det nemlig umulig å tenke en tanke som ikke refererer til noe.På den annen side må dette ikke føre til antakelsen om at friheten er realisert. Frihet refererer til noe som ikke er, men som likevel ikke er ren ikke- væren.
Frihet er gjenstand for mulig erfaring, men ikke den mulige erfaring Kant gjør rede for. Adorno kritiserer derfor ikke bare Kants begrep om frihet, men også hans begrep om mulig erfaring. For Kant er det som er gjenstand for mulig erfaring det som fremtrer for bevisstheten som fenomener. 'Frihet' fremtrer ikke på denne måten, dermed er den en "tom tanke- entitet". Den teoretiske fornuft kan ifølge Kant ikke ha kunnskap om frihet. Denne påstanden er hva Adorno kaller Kants "blokkering".
På den annen side hevder Kant at vi som praktiske aktører ikke bare må anta at vi har en fri vilje, vi må også anta at vi har en udødelig sjel og at Gud eksisterer. Selv om Adorno ikke er svært positiv til Kants moralfilosofi, så hevder han likevel at Kants praktiske postulater innebærer en redning av den intelligible sfære - og dermed av fornuften under dagens omstendigheter.
Kants redning består ikke i at han redder verken friheten, Sjelen eller Gud. Metafysikken er ikke hva den engang var. Det Kant redder er fornuftens moment av transcendens, dens evne til å overskride "det som bare eksisterer". Fornuftens oppgave er å tenke det essensielle, det virkelige.
Den frihet Adorno viser til - negativt - er en frihet som ikke er identisk med frihet hos Kant eller Hegel. Friheten består i fornuftens innsikt i at den selv er natur. Ifølge Adorno er det bare som en konsekvens av en slik innsikt at mennesket kan overskride sin bille- liknende tilstand. Frihet er med andre ord, for Adorno som for Kant, en realisering av det spesifikt menneskelige i mennesket. På den annen side er de uenige med hensyn til hvordan dette realiseres.
Siden friheten i dag er fraværende etter Adornos mening, er den eneste mulige sanne praksis den filosofiske refleksjonen. Imidlertid er heller ikke filosofien noe som eksisterer helt uavhengig av det samfunnet den finner sted innenfor. Dens oppgave er ikke desto mindre å være en foregripelse av sannhet, den bestemte negasjonen til den usanne helheten som samfunnet ifølge Adorno er. | nor |