Anerkjennelse og kollektiv ondskap : En undersøkelse av Axel Honneths teori om anerkjennelse med henblikk på teoriens rekkevidde og relevans til fenomenet folkemord

Abstract

Denne masteroppgaven handler om Axel Honneths anerkjennelsesteori, og hvorvidt teorien er relevant for å forstå fenomenet folkemord og ondskap. Mitt hovedanliggende er todelt: (i) å forstå Honneths prosjekt og teori om anerkjennelse, og (ii) drøfte anerkjennelsesteoriens rekkevidde og mulighet til å gi en forklaring på hvordan ”anerkjennelsesglemselen” i folkemord er mulig.

Oppgaven faller i tre deler. Del 1 er en eksegetisk undersøkelse av Honneths anerkjennelsesteori. Del 2 er en empirisk orientert analyse av fenomenet folkemord, henholdvis Holocaust og folkemordet i Rwanda 1994. Del 3 utgjør oppgavens kritiske undersøkelse, og forener de to foregående delene ved at jeg drøfter anerkjennelsesteorien i lys av fenomenet folkemord og undersøker rekkevidden og relevansen av Honneths teori.

Jeg argumenterer for at Honneths teori kan bidra til å utdype (1) fraværet av anerkjennelse og ydmykelse av ofrene før og under folkemord, og (2) en manglende anerkjennelse av overgriperene i forkant av folkemordet. Deretter reiser jeg spørsmål om (3) folkemord og ondskap kan forstås som en kamp om anerkjennelse fra overgriperenes side. Dette er et interessant spørsmål fordi fraværet av anerkjennelse av overgriperen kan åpne for et behov om anerkjennelse, i tillegg hevder Honneth at den negative erfaringen i form av manglende anerkjennelse kan ha motiverende kraft. Jeg konkluderer negativt med at det ikke foreligger en kamp om anerkjennelse i Holocaust og folkemordet i Rwanda. Til slutt reiser jeg spørsmål om (4) den manglende motstanden fra ofrene under folkemord. I forlengelsen av dette spørsmålet mener jeg fenomenet folkemord kan tydeliggjøre en tosidighet i Honneths teori. I den forstand at Honneths teori om anerkjennelse både skaper en forventning om kamp, og en forventing om det motsatte. Tosidigheten består på den ene siden av Honneths hegelianske viderføring av anerkjennelse som motivasjonsfaktor, og på den andre siden av Honneths sosialpsykologiske tilnærming til anerkjennelse som mulighetsbetingelse for individets positive selvforhold.